Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
286
N atur alisme og problemdrama i Frankrike.
lave, usle, hverdagsgrå i menneskelivet og dens videnskapelige
pretensjoner, dens innsamling av „menneskelige dokumenter", dens
analytiske fremstilling av forhold og karakterer synes å stå i den
stei-leste motsetning til all romantisk higen og alle romantiske drømmer.
Og dog er sannheten den at naturalismen er romantikkens ættling og
arvtager. Romantikkens motsetning mot borgerligheten, som Juste
milieu-romanen opgav eller avdempet, møter oss hos naturalistene i
sin fulle skarphet. Romanen, slik som den blev formet av Balzac,
er naturalismens direkte forløper. Han førte romantikken inn i livets
virkelighet, men han forblev fullblods romantiker i sin dyrkelse av
de grenseløse lidenskaper, og hans fantasi forstørret virkeligheten, så
han så veldige masser og verdensbegivenheter i kampen om en arv
og i en forretnings op- og nedgang.
Neppe nogensinne har fantasien følt sig så bunden i sin
arbeidsmetode som hos de franske naturalister, men neppe nogensinne har
den følt sig mere suverén i sitt sluttresultat. Deres „eksperimentale
romaner" syntes dem likeså videnskapelig tilforlatelige som
virkeligheten selv.
Meget av alt dette gjenfinnes hos natualismens kunstneriske
grunnlegger, Gustave Flaubert (1827—1880). Av natur er han en
erkeromantiker. Som menneske levet han stille og verdensfjernt og
gikk helt op i sin kunst. Men i den viste hans naturs grenseløse
higen sig i hans fantasihunger: hans streben efter kunstnerisk
skjønnhet og efter videnskapelig nøiaktighet var i like grad over evne.
Han hadde først skrevet dikti Hugos stil; men han gjemte dem
i sin skuff og drepte vingehesten under sig. Det gjorde han så
grundig som det er mulig. Han trengte ikke bare lyrikken tilbake
i sine bøker, men kvalte også ethvert spor av personlige sympatier.
„Kunstneren," sa han, „må innrette sig slik at eftertiden ikke vet at
han har levet." Hans roman skulde gi et så sterkt inntrykk av
virkelighet at man over den glemte kunstnerens person; det skulde
være kunstens triumf. Derfor skydde han ingen møie; skrev han
en roman fra det gamle Kartago, studerte han fønikiske innskrifter
og fortidslevninger, historie og religion, reiste til stedet, undersøkte
alle spor fra fortiden og merket sig hver detalj i landskapet. Skildret
han Paris på Ludvig Filips tid, gjennemgikk han alle årganger av
vittighetsbladet Charivari; for han hadde en vitsmaker i sin roman,
og hans vitser måtte ha den ekte tidsfarve. Ja, til sin siste,
ufullendte bok „Bouvard og Pécuchetu studerte han en hel rekke
videnskaper bare for å skildre hvad to fehoder opfattet av dem. Han tenkte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
