Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Brødrene Goncourt.
301
slipper løs og sprenger virkelighetens skranker. Hans ubarmhjertige
virkelighetsskildring kulminerer i marerittet.
Zolas romaner taler om kamper og drifter, Zolas fantasi
forstørrer tingene og forvandler dem til myte. Goncourtenes (Jules de
Goncourt 1830—1870, Edmond de Goncourt 1822—1896) bøker
forteller om passive naturer, som først og fremst er en bunt nerver,
eller som til sist går op i nervefornemmelser, og deres fantasi
forminsker, gjør ting og mennesker til nips. De har den samme
fremgangsmåte som Zola, de fyller tykke notisbøker med optegnelser.
Men Zola søker i sine notiser å få et overblikk over en verden,
komme inn i et håndverks, et arbeides teknikk. De derimot går på
opdagelser, søker å iaktta det som ikke før er iakttatt. Hvad der hos
Zola er et studium, er hos dem først og fremst et raffinement. Zola
samler det han ser, til masser og lar massen bli overveldende; de
opløser det hele i enkeltheter. De er spesialister; de noterer sig
det enkelte trekk med den ytterste grad av nøiaktighet; deres
skildring er en samling av iakttagelser og inntrykk, deres studium
en samling av bemerkninger, deres stil forakter setningsforbindelsen,
som er en „opfinnelse av grammatikere"; det enkelte ord. det utsøkte,
betegnende ord er prinsippet hos dem. Helheten er opløst, tilbake
står en rekke briljante, søkte, prikkende, treffende enkeltheter, —
det er hovedsummen av Goncourtenes kunst. De elsker det 18de
århundre for dets nipsaktige finhet, dets pikanteri. De har skrevet
dets kulturhistorie, det er først og fremst en historie om toaletter og
bon-mots. Med utrettelig flid har de samlet billeder og kobberstikk,
studert kunstnernes penselføring og meiselstikk, og hvad de ser, ser
de gjerne gjennem kunstens briller. De maler de landskaper de
beskriver; de opløser det i toner og tinter; de vet å fortelle at en
ung pike har den gratie man treffer hos Watteau eller andre av
malerne fra det 18de århundre. Alt dette utsøkte hos dem, all denne
kunstdyrkelse, gjør at deres bøker først og fremst blir bøker for
kjennere; og det merkelige skjer at nettop fordi de stadig søker de
nye inntrykk og nye betegnelser, kommer de til à bli det modernes
pedanter.
Deres sjeleskildring er skildring av nervefenomener; deres
personer befinner sig på et eller annet stadium av en nervesykdom, og
historiens utvikling hos dem er alltid en opløsnings-prosess. De
komponerer ikke sine bøker. Som de opløser setningens
sammenheng i enkelte betegnende ord, opløser de fortellingen i betegnende
scener, og de verdiges ikke med ett ord å antyde deres forbindelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
