Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den utsøkte enkelhets kunst.
303
bonete gulver efter valsetonene, hun vil lese beundring og elskov i
alles blikk, hun vil fange ved sitt koketteri og aldri la sig fange.
Hun sitrer i nervøs nytelse ved å innånde duften av forskjellige
parfymer, — så får vi rent apropos høre at hun elsker ugjengjeldt, og
hun biir nervesyk, veksler fra febrilsk livfullhet til besvimelser,
misunner venindene at de har mann og barn; tar av, blusser op — og
så er gravskriften over den nittenårige, slutningen på denne
utsli-tende, tomme ballheltinne-tilværelse. Eller vil man vite hvordan
madame Gervaisais blir en glødende, svermerisk katolikk? Hun
kommer til Rom med en sund og djerv fornuft, som ikke lar sig by
noget. Men den bløte romerske luft, de lange, høitidelige messer i
kirkenes røkelsefylte halvmørke, prosesjonenes prakt påvirker hennes
nervesystem; det biir en nervøs ophisselse som tar form av religiøs
ekstase, det biir en nervøs slappelse, som tar form av underkastelse.
Goncourtenes romaner er vesentlig stillebensbilleder. Deres
fantasi har ingen flukt, de skildrer bare hvad de har sett, og det ser
de gjennem mikroskop. Derfor finnes der ingen handling hos dem.
Og personene i deres bøker blir undtagelsesmennesker, selv om de
beveger sig i jevne forhold. Hos Flaubert er det samme studium,
men hans fantasi er bærende.
En madam Bovary, en Homais, er figurer som står oss tydelig
for øie både som helhet og i hver detalj; derimot blir Goncourtenes
personer borte som helheter. De opløser sig i enkeltheter som hver
for sig ofte er glimrende iakttatt. Deres styrke ligger i det enkelte
optrin, den enkelte bemerkning, det enkelte, fint valgte ord.
Edmond de Goncourts dagbok er utgitt efter hans død og blitt
berømt. Den inneholder en livfull kronikk fra det litterære
verdensliv i Paris med mange interessante enkeltheter og treffende
bemerkninger.
Zola blev anerkjent av alle som den naturalistiske skoles fører,
og Goncourtene roste sig av å ha opfunnet „naturalismen" i sine
romaner. Hos dem er det videnskapelige element fremtredende.
Derimot er Daudet og Maupassant først og fremst kunstnere.
Dau-dets innsmigrende kunst lempet på naturalismens brutalitet (ja, han
står i grunnen i sitt vesens innerste temmelig langt fra den rene
naturalisme); Maupassant gav naturalismens brutalitet den eleganse,
for hvem alt er tillatt.
Alphonse Daudet (1840—1897) kom fra Provences solland,
og han forblev alltid provençaler. Han var et solskinnsbarn, han
behøvde ikke å gjennemgå Darwin og Taine for å forsone sig med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
