Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. I. Norden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Br andes’ s nye løsen.
355
motsetningen mellem det frie herrefolk og slavene. Demokratiet
betydde at slavene skulde råde og var forsåvidt i sig selv en
umulighet. Tidens morallære som forkynte uselviskhet, medlidenhet,
næste-kjærlighet som de store dyder, var en slavemoral. Herske og lyde
var den store politikks vesen. Og herskeren, det moralske geni,
skapte den nye morals lov ut av sin egen ånd og satte sin egen
ånds preg på sitt folk.
Brandes hadde her stillet sig til kamp både mot folkestyret og
mot den etikk hvis mål var folkelykken. Og kampen blusset op
rundt omkring ham på flere kanter. Brandes førte visstnok kampen
med sin egen naturs djervhet og heftighet. Men hans interesse og
hans innerste trang drog ham nu først og fremst til de store ånder
i verdenshistorien. Og hans store verk om Shakespeare blev
førstegrøden av dette arbeide. Han vilde skildre Shakespeare som et
levende menneske, ikke som et poetisk ideal i det blå. Trossig sa
han at Shakespeare ikke var „et Englehoved med Vinger". Han søkte
foranledningene til Shakespeares diktning i de få fakta man kjente
av hans livs skjebne, og han søkte ut av denne diktning å lese
forholdet mellem dikteren og tidens bevegelse omkring ham.
Resultatet blev, formet med Brandes’ takt og preget av hans skildrekunst
som det var, vel den mest levende Shakespeare-skildring som man
ennu har, selv om forbindelseslinjene pà mange kanter svikter og
meningene titt og ofte kan være gjenstand for tvil. Denne store
Shake-spearebok er Brandes’ mesterverk. Senere fulgte verker om Goethe,
Voltaire, Michel Angelo, Julius Cæsar. Og dessuten var Brandes
alltid rede med innlegg i tidens strid. Han var den utrettelig
kjempende ånd. Men hans betydning beror fremfor alt på de løsener
han stillet: I 1871 kravet om at litteraturen skulde stille problemer
under debatt ogi 1889 „Aristokratisk Radikalisme". De bragte begge
ganger en strømvending i samtidens åndsliv.
Blandt de begavelser som Brandes „stampet op" ved sine
forelesninger hører J. P. Jacobsen og Holger Drachmann til Danmarks
store diktere. Men det besynderlige var at ingen av dem var preget
av den realisme som syntes à skulde stemme med den nye
litteraturretnings krav. Brandes forstod det vel og gav fullt uttrykk for
det i sin skildring av deres poesi. Han betegnet J. P. Jacobsen som
den store kolorist i dansk litteratur. Når Holger Drachmann viste
sig upålitelig som partifelle, så forstod Brandes meget vel at
grunnen dertil var at Drachmanns begavelse var mottagelig for inntrykk
fra mange sider.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
