Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. I. Norden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
J. P. Jacobsen: Marie Grubbe.
357
fulle lykke, drages i sommermorgenens blide varme mot kornåkeren
som står i modning. De når hen til rugakeren på banken, går inn
blandt kornet, og til slutt skjuler det dem helt. Selvfølgelig ligger
der et symbol i at det unge ektepar går inn bak det modne korn,
men Jacobsen sier ikke et ord om det. Han tegner bare billedet av
det som skjer. Slik skildrer Jacobsen mennesket, omgitt av naturen,
og han dikter en natur omkring mennesket. Slik har han gjort i
sitt mektige dikt „En arabesk*, som er inspirert av en tegning av
Michel Angelo. Han følger de stedende, brytende bølger. Vinden
fra dem stryker gjennem haven og vekker den mangfoldig levende,
betagende duft fra tuberoser og jasmin og alle de andre vekster.
Det er den glødende natt. Viljer er voks i dens bløte hånd.
Troskap, forstand og uskyld overveldes av natten da blodet bruser,
begerklangens, mordstålets, begjærets og vanviddets natt. Og ut av
natten reiser sig en mørk skikkelse mot mørket. Faste er hennes
trekk; i det senkede blikk bor den evige sorg. Og hun vekker
tvilens og smertens evige „hvorfor". Hvorfor all attrå, kamp, lidelse,
når all ting ender i døden? Hennes svar er taushet, hun står der
mørk „som et Sværd igennem Nattens Hjerte". Slik er Jacobsens
diktning om Michel Angelos tegning.
„Marie Grubbe* er en historisk roman om den adelsdame som
blev gift med Gyldenløve, kongens sønn, men endte som
ferjemanns-kone. Boken er en avgjort motsetning til den historiske roman slik
som den hadde utviklet sig hos tidens forfattere. Den har hverken
den faste intrige eller en sammenhengende karakterutvikling, som
man dengang krevet av en slik historisk roman. Jacobsen gav av
Marie Grubbes hele livsskjebne bare glimt i glimt, men hvert av
disse glimt var et levende billede.
Vi ser henne som 14-åring sitte utålmodig i lysthuset.
Solstrålene spiller hit og dit, eftersom vinden beveger det tette
bladhang, og i hennes ungpikesinn leker og skifter tankene omkapp med
de urolige solstråler.
Siden møter vi henne på høiden av hennes ungdom i all dens
skjønnhets makt. Jacobsen, den store kolorist, uttrykker det i de
berømte ord:
„Der er en Blomst, der kaldes for Perlehyacinth, som den er
blaa, saaledes var hendes Øine i Farve, men de var som den
trillende Dugdraabe i Glans og dybe som en Safirsten, der hviler i
Skygge. De kunde sænkes saa blygt som en sød Tone, der dør, og
løfte sig saa kjækt som en Fanfare. Vemodig — ja, naar Dagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
