Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. II. Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
402
Naturalismens spredning.
Imidlertid fikk den nye tids roman sin mester, ikke i en av de
unge, men i en gammel herre, som gikk over i de unges leir og
skrev sine beste bøker på sine gamle dager. Det var Theodor
Fontane (1819—1898). Han hadde i sin ungdom været
balladedikter. Under flere års ophold i England, hvor han var
aviskorrespondent, var han blitt grepet av de engelske og skotske folkeviser,
og han skrev sine beste ballader med motiver fra dem. Siden kom
han tilbake og blev redaktør av det store konservative blad
„Kreuz-zeitung". Sin reiselyst tilfredsstillet han i sitt hjemland og skrev
sine fortreffelige „Vandringergjennem Mark Brandburg“. Men tidens
strømninger virket på ham. Han optrådte nu som romanforfatter og
skrev ekteskapsromaner fra Berlins høiere societet. Hans
psykologiske interesse og hans skildring gikk ikke i spann med den borgerlige
moral i disse bøker, men det tilgav man den fine verdensmann for
hans åndrikhet og hans elegante stil. Da kom bruddet med hans
roman „Irrungen, Wirrnngenu (1888). Fra da av blev han forkjetret
av de konservative og hyldet med begeistring av de unge. Og fra
denne bok av er Theodor Fontane den store kunstner og
menneskeskildrer i Tysklands romanlitteratur. Boken handler om den unge
løitnant Bothos kjærlighetsforhold til den lille vaskerpike Lene, og
siden om hans ekteskap med den rike blondine. Hans ærlige brushode
av en onkel forklarer at giftermålet er nødvendig for å rette på hans
finanser, som er slik som en gardeløitnants finanser dessverre ofte er,
og løitnant Botho kan ikke gjøre motstand. Han og hans lille
vaskerpike er begge jevne mennesker; deres kjærlighet er inderlig, men
også den jevn og liketil. De vet at det ikke kan vare ved
bestandig, og det legger et vemodsslør over deres lykke og deres følelser.
Og så kommer avskjedsscenen, som er skildret med Fontanes høieste
kunst. Hun er underrettet på forhånd, men tar blidt imot ham og
fører ham til den lille benk, hvor de så ofte har sittet. Hun legger
sig ømt inn til ham, ganske jevne er hennes ord: „Det er da siste
gang jeg holder din hånd i min.“ Ingenting har han å angre, sier
hun. Det gjør nok ondt i hjertet nu, men hun har været lykkelig,
og minnene kan ingen ta fra henne. Det som må være, må være.
Og de vil nok begge bære det. Det er ingenting å tilgi. Hun har
villet det slik som det har været. På samme jevne, enkle måte tar
han avskjed fra hennes mor. Og så går de tett klynget sammen for
siste gang til haveporten. Hun kysser ham nok både en og to
ganger, men hun ber ham gjøre avskjeden kort, for nu greier hun
det ikke mere. Og da han siden snur sig om mot henne, vinker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
