Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. II. Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fontanes menneskeskildring
405
skilsmisse, og hun biir nødt til å overlate ham barnet. Men Effie
elsker sin lille datter og lever i hàpet om å få gjense henne.
Herregud, det blir en formell visitt, ingenting annet. Den lille pike er
også opdradd efter det korrekte mønster. Moren ber henne
inderlig og med tårer i øinene om å besøke henne igjen. Den lille neier
pent: „Ja, hvis jeg får lov.“ Det er hennes stadige omkved til svar
på alle morens brennende bønner. „Slik er altså et gjensyn!“
utbryter Effie fortvilet, da hun er gått. Og så er det bare tomheten
og døden igjen for henne.
Helt anderledes er Fontanes siste roman „Der Stechlin*.
Ironikeren er her blitt positiv. Her tegner han sitt eget idealbillede i
den gamle Stechlin, og han skriver en av de mest charmerende bøker
som finnes i tysk litteratur. Men charmen består helt og holdent i
menneskeskildringen. Handlingen i boken er ingenting, — bare at
Stechlins sønn forlover sig med den unge komtesse Barby, holder
bryllup med henne og reiser på bryllupsreise, og imens dør hans
gamle far. Ja, selve forlovelsen giir så glatt at det er et under. Den
unge Stechlin følger frøken Armgard hjem og priser hennes søsters
elskverdighet. „De gjør mig sjalu på henne/ svarer hun med et
smil. Da ser han henne dypt inn i øinene og sier det ene ord:
„Virkelig?" Hun blir rød, gjengjelder hans blikk, og de skilles
med et håndtrykk. Men siden står hun tankefull og fortryllet foran
speilet i soveværelset. Da søsteren spør henne hvad det er i veien
med henne, svarer hun: „Jeg tror næsten jeg er blitt forlovet." Men
omkring de enkle begivenheter lyser festen, og den gamle Stechlin
er festens selvsagte midtpunkt. Han lever helt med de unge, og når
han reiser sig for å holde en av sine herlige taler, lytter alle. For
han har det ord som når inn til festens kjerne og som får alles
hjerter til å slå raskere i takt med festen. Hans egen glede forynger
ham, og brudens søster følger ham med lysende øine, og når
han slutter og bifallet bryter løs, roper hun begeistret et „Leve!"
for den gamle garde, og det biir fornyet bifall, og hun kjenner det
i hjertet som en lett rus. Slik er den gamle Stechlin, myk og ledig
i sin alderdom, lar sig ikke binde i formler og partiprogrammer, men
får sine paradokser til å gnistre og samtalen til å sprudle. Biir
diskusjonen het, er det ham bare enn kjærere. Overalt forstår han
det som er menneskelig, friskt og edelt, likegyldig hvilket parti det
tilhører og om anskuelsene står stikk i strid med hans egne. „Man
skal elske det gamle, men leve i det nye," sier han. Alltid har han
hjertet på rette sted og eier derfor en hjertets ungdom som kaster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
