Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Lee o nte de Lis le.
437
blev for ham et blankt og sterkt harnisk. Hånlig sier han i et dikt
at han ikke vil legge frem sine følelser for „ rovdy rspøbelen", han
vil ikke optre på „den banale fjelebod“. Han trakk sig som dikter
tilbake til sine studiers verden, hans dikt er historiske billeder eller
naturskildringer. Men ånden i dem er ikke til å ta feil av. Han
studerte gresk og indisk, skandinavisk og polynesisk kultur og
religion, og han tok revanche for sin skuffelse ved å betrakte
menneskenes religiøse illusjoner under alle former. Hans diktsamlinger
„Poémes Antiques" og „Poémes Barbares* inneholder næsten hele
verdens religionshistorie. Religionen tegnet sig alltid for ham som
en illusjon. Menneskene danner guder, og gudene forsvinner med
menneskene; det er livets nødvendighet og livets usselhet. På
bunnen ligger her en revolusjonær tross. Men Leconte de Lisle holder
den skjult og lar den bare indirekte komme til orde. Hans
berømteste samling „Poemes Barbares" åpnes med diktet om Kain. Det
er et motiv som var brukt av den revolusjonære romantikk. Byron
hadde gjort Kain til bærer av sine oprørske tanker. Leconte de
Lisles kunst her består først og fremst i den avstandsbelysning han
har lagt om sin skikkelse. Det hele er en drøm. Assyrerne har
bortført jødefolket, og der ligger den landflyktige gamle jøde i sorg
ved den fremmede flod. Han tenker på sitt folks jammer. Templet
er brent og skjendet av avgudsdyrkere. De jødiske piker biir drevet
til haremene under evnukkenes pisk, og mennene må evig slite med
å trekke assyrernes møller. Midt i sin sorg får han et drømmesyn.
Han ser en borg med veldige murer av sten og stål. Rundt om den
tårner sig fjelltindene, og inn av de svære porter går et folk av
kjemper. Mennene bærer sitt jaktbytte, hjorter eller løver, på
skuldrene, kvinnene sine mektige kobberkar med vann. Deres hår er
som ull, og det bølger for vinden. Deres øine skinner med et
uhyggelig uttrykk av tross, deres munn med de brennende røde leber
gjør deres utseende vilt. Nu forstår han synet: Dette er den ville
slekt som Jahve har utslettet i Syndfloden; her er Kains, den første
morders, grav. Han er lagt her som død, men det er hans
forbannelse at han ikke kan dø helt, ikke opløses, ikke utslettes. Og se!
det sprenger en rytter hit. Han bringer det forferdelige budskap om
floden som vil komme og overskylle de høieste fjell. Rasende roper
han sin forbannelse mot Kain, fra hvis forbrytelse verdens ondskap
stammer, den som nu fører til død og ødeleggelse. Da skjer det:
Kain reiser sig av graven, hvor han har ligget i tusen år, og han
roper mot Jahve. Han er undfanget i all Paradisets sødme, han er
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
