Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
444 Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundre.
leder av hyrdesmekten og av sanselyst og bak det hele den evige
spleen.
Baudelaires religiøsitet er katolsk farvet, en Madonna-kultus,
uten tro, men full av henrykkelse ved alt det høitidsfulle, prakten,
kjertenes gjenskinn i monstransens guli. Fremfor alt virker dufter
på ham. „Min sjel vugger sig i parfymer som andre menneskers
sjel vugger sig i musikk", sier han. Hans luktesans er til det ytterste
følsom, og den tunge duft av den katolske kultus’ mange
ingredienser, røkelse, myrra, aloe, benzoe etc. beruser ham og setter ham i
høitidsstemning. Og så kommer der et moment til i hans
religiøsitet, nemlig det at han siett ingen tro har; der er ingen frelse for
ham, han er i syndens og Satans vold, og Satan kan nårsomhelst
tale gjennem ham. Det fyller ham med en fortvilelse som ingen
trøst kjenner, en fortvilelse han fornemmer som en vellystig gysen.
Religion er spenning mellem himmelen høit over ham og helvede i
ham, religion er fortvilelsens nytelse, og denne nytelses form er
gysen. Det vil vi gjenfinne ikke bare i religiøsiteten hos Baudelaire,
men overalt hos ham. Hans kjærlighet har intet med hjertets
følelser å bestille; det er ene og alene en sanselig elskov og en
skjønn-hetsdyrkelse som tar form av tilbedelse, men krever fullt tilbehør av
parfymer og luksus. Hans elskede kan være en innholdsløs
hvem-somhelst, bare hun er skjønn.
,Jeg vet der finnes øine dem dypest tungsinn hyller,
som skjuler ingen hemmeligheters rike skatt!
kun tomme medaljonger, kun skrin ei smykker fyller, —
sà dype og sà øde som himmelrummets natt.
Men er det ikke nok at med skjønnhets makt du drager
og kveger dette hjerte som flyr fra sannhets vei ?
Om du er likegyldig og dum, jeg ikke klager.
Hill maske! Hill staffasje! Din skjønnhet elsker jeg."
Ingvald Garbos oversettelse.
Han søker fortvilelsen i det; hans elskede skal være „skjønn
og sorgfull", han kalier henne i sin kirkestil „sorgens kar". Han
elsker fornedrelsen i det, elsker henne desto mere jo mere „hun
forøker de mil som skiller hans favn fra det uendelige blå".
„O sorgens kar, du tause, så er det jeg dig hylder: —
Jeg elsker dig enn mere jo fjernere du flyr,
og klarere jeg ser, mine netters skatt så dyr,
at spottende du øker de mile mine hender
sig rekker mot i avmakt, — det dype rum som blender."
Ingvald Garbos oversettelse.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
