Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
454 Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundre.
å forene Verlaines skiftende billeder med parnassianernes ordprakt.
Men som sprogkunstner er han mesterlig; han eier en utrettelig
skapende billedfantasi, og den bragte ham over i symbolistenes
retning. Hans gjennembrudd skjedde i den diktsamling som han gav den
for en symbolist betegnende titel: „Slik som i drømme" (Tel qu’en
songe). Innholdet er et vell av svevende og dunkle stemninger,
naturen tegnes med få trekk og med utvalgte detaljer, og dikteren fyller
den med symbolske skikkelser, som toner hemmelighetsfullt frem.
I den bleke morgen kommer et barn som vandrer hen over gresset
og med sine bløte hender sakte plukker asphodelos, glemselens
blomster. Men i den brennende middag hvor haven ligger i søvn, døvet
av duft fra blomster og trær og det stikkende solskinn får vannet til
å lyse hårdt i øiet som marmor, og marmoret til å bli lunkent og
hvitt som vann, optrer et skjønt barn, klædd i purpur, og på dets
vei strør peonene sine røde blomsterblad som en strøm av blod.
Men om aftenen kommer et nakent barn, redd plukker det roser i
aftenskyggen, det gråter og viker angst tilbake for sin egen skygge,
og i det nakne barn kjenner min egen skjebne sig igjen. Slike vage
symbolskikkelser vrimler det av i denne diktning. De er skapt av den
samme melankolske stemning. De tegner sig mot en bakgrunn av
uendelighet, og synet av dem er smertefullt og vemodstungt. Der ligger
dikterens have, og efter hverandre kommer tre kvinner, alle
personifiserer elskoven, men det er tre forskjellige arter av elskov. Og det
er ikke bare menneskeskikkelsene som biir symboler. I
innledningsdiktet til samlingen skildrer dikteren tre forskjellige veier. Det er
ekenes vei, som stiger tungt opover, full av hårde sten som gjør ondt
for de trette føtter, og de ærgjerrige eker stritter med sterke og faste
grener som tegner sig i hårde omriss. Det er bjerkenes vei. Her
er alt rundt og bløtt, og bladene faller stille. Men om foten legger
dyndet sig og drar en ned i skam. Og den fører bort i de sorte
myrhull, som ingen kommer op av. Og så er det askenes vei. Der
suser vinden muntert, og sandet er bløtt og lett å trå på. Men
lettsinnets muntre vind og fykende sand sletter ut skrittenes spor. Men
dikteren vil ikke gå nogen av disse veier. Han sitter bøiet, han ser
inn i sin egen sjel, han ruger over sine minner og vekker dem til
live ett for ett. Av disse minner har samlingen mange, men de er
alle tegnet som i en drøm. Dikteren har ikke villet gi et billede
av personlige oplevelser. Han holder dem likesom tilbake i minnets
halvmørke. Slik er det nettop med de skikkelser som Regnier
fremkaller. Han vil ikke skape dem til levende virkelighet, han tegner
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
