Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
458 Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundre.
de Vielé-Griffin. Også han kjenner dødens makt, men han frykter
den ikke. Døden er bare den søte skygge som følger derefter, og
han vet at han er død 100 ganger, han er blitt en ny fra igår til
idag. Han kan skildre møtet i skyggene på kirkegården mellem den
unge elsker og hans døde elskede. Det er uten redsel, det er som
døden her biir til liv i deres kyss. Og når han står „på terskelen",
— så heter et av hans dikt — til det store hinsides, tegner sig for
ham billeder av hans mor med hennes milde smil. Men det er livet
som han elsker. Det er flyktig, det forgår, men det er nytt i hver
time, hvert øieblikk har sin evighet. Han vet nok at elskoven
gjemmer tårer, men det gjør den bare skjønnere, og han vil den friske,
fulle stemning. De andre elsker høsten for dens døende skjønnhet,
for ham er høsten som en stygg tiggerske, og han jager den bort
fra sin dør. Og han skildrer skøiteløpet i den lyse vintermorgen,
sneen dekker alt, den forener den rikes mark med den fattiges, og
når den har lagt sig på trærnes grener, strekker de likesom
englevinger mot himmelen. Med skøiter på føttene får han og hun
likesom vinger, en sjøfugls vinger. Men når rosene blomstrer på hennes
kinner, svinner vinteren bort fra ham, og han ser sommeren i
hennes øines blå. For en sommerlandets sønn smelter vinteren
bort i lyset, i bevegelsen og kjærligheten. I vinterlandet føler vi det
anderledes. Når nordenvinden i den klare januardag stryker frisk
over Skånes sletter, kjenner Tegnér selve kulden som en kraft. Den
kommer fra hans hjemland der nord, fra skoglandet, fra jernlandet,
og han føler sig som den sterke sønn av „Heimskringlas panna, du
höga Nord".
Mellem disse kvinnelig veke symbolister står en som er mann
fra topp til tå, belgieren Émile Verhaeren (1858—1917). Han
elsker sitt lands sydende folkeliv, kermessene, de ville drifters fester,
men han elsker også munkenes askese, deres kamp mot verdens
nød og elendighet, og mot sitt eget sinns urenhet. Han har skildret
deres skikkelser, både klosterlivets blide barn som lever i
henrykkelse utenfor tiden, og de strenge, aldri hvilende religionens
stridsmenn. Han elsker kampen og først og fremst den. Og han vilde
med sin diktning bryte ut av symbolismens drømmehave og ta del
i verdenslivet om sig. Han led under nutidens elendighet og
fortvilende urettferdighet, han trodde på videnskapens og
menneskelig-hetens seier over fordommenes herredømme. Han så storstædene
suge margen av landet; forgjeves kjemper alle mot dragsugets makt.
Hele menneskenes seige og fortvilede kamp bor i diktet om ferje-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
