Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. II. Italias moderne lyrikk, av Kristen Gundelach
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
470
l tal i as moderne lyrikk.
Å, for et løvfall, iskoldt, tyngende
i sinn og sjel, så tyst, uavlatelig:
det er mig som fra nu for evig
over allverden er idel november! —
Men best, ja best er mørket og tåkene
for den hvis drøm fløi bort fra det mulige
og ieg — jßg vd fra nu av prøve
trives i lede som varer bestandig.
(Overs, av Kristen Gundelach.)
Det er hele sommeren, hele livet, allting som reiser vekk med
vift av slør.
Carducci hadde stor og gavnlig inflytelse og det vrimlet av
yngre diktere som sluttet sig til ham. Blandt dem er Giovanni
Pascoli (1855—1912) ubetinget den mest fremtredende. Han har
selv i sin tur dannet skole. Han er ekte i alle sine hjertefibre.
Han er nøktern og følsom, romantisk og realistisk i samme
åndedrett på sydlendingers vis. Han synger om landsens liv og om
sine kjære, de kjære døde. Der er alltid en konkret kjerne i hans
sang, selv om den alltid har lette vinger. Virkeligheten, enten som
begivenhet, eller som inntrykk, er alltid balansepunktet. Han manglet
mesterens, Carduccis, fantasi som kunde løsrive sig fra det nære og
medbringende ubestemmelig stoff fra nuet kunde bygge op nye
livfulle virkeligheter hvorsomhelst, i tider og land. Men han hadde
til gjengjeld en formens fantasi, en musikalsk skaperkraft i ordenes
klangvirkninger, som kan minne om Paul Verlaine og gjør ham til
jevnbyrdig med denne. Han hører tranene skrike med trompetklang
på flukt mot syd over en skoddetung slette og han ser straks for
sig den dødstrette vandrer, sammensunket på en sten langs veien.
Trompetklangen deroppe, i det rene rum mellem skylaget og
stjernene, får vandreren til på ny å ta sekk og stav og vandre videre
mot det ukjente.
Eller han hører hovtramp i det fjerne og det blir i dikteren til
dette dikt, hvor det skjebnesvangre og uavvendelige til å begynne
med bare er et lite spørsmålstegn i annen linje — men øker i
illevarslende klang:
Det gungrer langt borte en torden
(er det — — — —?)
en hurtig galopp over jorden
— nærmere! — nærmere!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
