Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Englands lyrikk fra midten av det 19. århundrede
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
James Thompson og W hitman.
487
statue selve fortvilelsens skikkelse. Thompson har skildret den efter
Albrecht Dürers berømte tegning av „Melancholia", den vingede
kvinne som sitter sammensunken. Boken ligger opslått i hennes
skjød, globusen står foran henne, og ved siden av den passeren til
nøiaktige målinger. Men tross alt hvad de har kunnet lære henne,
stirrer hennes blikk tomt og mørkt ut i rummet, som om et evig
„Forgjeves" ruger over henne. Den hårde, konsekvente skildring,
de sikre billeder av alle fantasiens nådeløse syner, gir diktet manns
holdning i dets sorte håpløshet.
Men den nye tid fikk også sin fullblods optimist mellem
dikterne. Det var den underlige amerikaner Walt Whitman (1819—
1892). Han var en selvlært mann. Fra han var 13 år gammel
hadde han sørget for sig selv. Under borgerkrigen var han frivillig
sykepleier ved lasarettene. Han sparte ikke sig selv, og hans evne
til full hengivelse er en bærende makt i hans diktning. Han ser
på verden med friske øine. Han gir sig sin inspirasjon i vold. Han
er en begeistret dyrker av livet i hele dets utfoldelse; hans guddom
er den samme som Swinburnes Hertha, den altomfattende natur.
Alt er under — det var Carlyles romantiske virkelighetssans som
hadde forkynt det, Emerson hadde været dets profet, og Whitman
blev apostel for den samme tanke. Underne yrer op av jorden i
millionvis. Ofte uttrykker han det i de mest barokke vendinger.
„Et barn spurte mig: „Hvad er gresset?" Ja, hvad er gresset?
Måskje det er Guds lommetørklæ, et parfymert minne han har latt
falle, med hans navnetrekk i et hjørne." Alt er guddommelig, uten
forskjell, legeme såvel som sjel. Blusel er bare sykdomstegn, alt
kan sies helt og fritt ut. Whitman vakte i sin gullegode naivitet
skandale, da han i endel dikt sa allting helt ut uten spor av blusel.
Han opregnet alle mulige legemsdeler (også de i poesi mest umulige)
og fant at hver av dem var et „dikt". På samme måte forkastet
han enhver moralsk regel, moral var bare natur. Likeså enhver
samfundsdistinksjon, alle var like, alle var „kamerater"; det skulde
det frie Amerika lære verden. Det enkelte menneskes frihet og
lykke var nettop det det gjaldt om. Hvert menneske er verdens
centrum. Likeså forkastet han enhver poetisk form; ikke vers!
Rytme var bare poetisk bløtaktighet; ord og ting danser om
hverandre, og ofte får man hans lange linjer „i den gale hals", som Adolf
Hansen treffende uttrykker det. Det skulde heller ikke være dikt, det
skulde være „messer". Tingene selv og tankene — deri bestod hele
poesien. Derfor blev det hele en samling av tørre ramser og stor-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
