Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roman og drama i Frankrike efter naturalismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
514 Roman og drama i Frankrike efter natur alismen.
mensverger sig ganske åpenlyst og raser mot „la gueuse“ (tiggersken).
De kalier republikken bare med dette økenavn. De er menn av
den store verden, og biir fulgt av dem som vil spille en rolle i den.
Og de som ikke tør være med dem, lukker iherdig øinene i når de
ser tegn til sammensvergelse, og er ivrige for å undgå å opdage
noget som helst. Derfor biir disse forsiktige nuller en slags passive
deltagere i sammensvergelsen. Og dog viser France med strålende
hån at det hele strev er betydningsløst, alt vil bli stående som det
er. De sammensvorne diskuterer om hvem der skal bli prefekten
Worms-Clavelins efterfølger, når sammensvergelsen er lykkes. Men
realisten blandt dem, finansmannen, sier: „Jeg kan forteile at herr
Worms-Clavelins efterfølger vil bli herr Worms-Clavelin.“ Også
Frances lyst til å leve med i svunne tider og til å tale deres sprog
biir et våpen mot hans fiender. Vi får høre en mystisk kronikk fra
det 16de århundre. Og vi drar straks kjensel på personer og
handling. De ligner fullkommen det som foregår idag. Det er ikke til
å ta feil av. Men fortellingen har hele det 16de århundres saft og
kraft, det hele er skildret drastisk og med et utilsløret
temperament som ikke vilde passere upåtalt i nutiden. Og til slutt nyter
professor Bergeret ironiens giede; han sier at det er interessant å
fordype sig i de gamle krøniker, fordi de lokker sinnet bort fra
dagens strid. Det er en såre munter løgn, og det forstår alle lesere.
Ironikeren hadde her kjempet for sannhet og fornuft. Men han
vilde ikke ha været den store ironiker om ikke tvilen hadde meldt
sig hos ham. France bekjente denne sin tvil i sin bok „Guderne
tørster*, en roman fra revolusjonens voldsomme epoke. Helten her,
Evariste, er en edel, ung mann som er helt fylt av revolusjonens
tanker om menneskerettigheter og fornuft, frihet og likhet. Hans
idealisme kjenner ikke noget avslag. Men tidens voldsomhet ligger
ham i blodet, og nettop fordi han er den store idealist biir han den
blodtørstigste av revolusjonsdommerne. Det er skjebnens tragiske
ironi. Og i slutningen av boken lar France en annen av personene
uttale hans tanke: „Jeg elsker fornuften, men ikke til fanatisme.
Fornuften leder oss og oplyser oss; har vi forvandlet den til en
guddom, forblinder den oss derimot og driver oss til å begå
skjen-dige handlinger." France er det siste skudd av det 18de århundres
ånd. Han uttaler her den samme tanke som kom til uttrykk hos
Pierre Bayle, som åpner det 18de århundres åndsepoke. Bayle sa
at når filosofien hadde tilintetgjort løgnen, begynte den å fortære
sannheten.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
