Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roman og drama i Italia
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
538
Roman og drama i Italia.
Bak elskoven vekkes mordlysten, dødstrangen. Den er en befrielse
fra sanserusen, som han føler som en fornedrelse av sitt vesen, og
samtidig er den det innerste, det dunkle innerste i hans sanserus.
Ved denne siste fest får han henne opglødet, hennes øine stråler,
hun higer mot hans favn, smyger sig inn mot ham, og han elsker
henne, og han hater henne. Han løfter henne som i fest, han bærer
henne, og hun stråler på hans arm. Vilt bærer han henne bort i
natten, og med ett forstår hun. Hun roper: Morder! Men han
holder henne som i et jerngrep, og i vilt løp bærer det utover
stupet.
Det er det demoniskes makt som d’Annunzio skildrer atter og
atter i sin kunst. Og han viker ikke tilbake for å hevde demonens
rett; den fører menneskene utover grensene, slik biir den både
skaper og ødelegger. I sitt drama „La Gioconda“ har han stillet en slik
demon op mot den rene og blide makt uttrykt i en kvinneskikkelse.
Den demoniske modell har drevet billedhuggeren til
selvmordsforsøk. Men hans hustru har vristet ham ut av dødens klør. Hennes
iherdighet og tålmodighet har fått sin lønn ved hans helbredelse.
Som et nytt menneske takker og tilber han henne; han elsker
hennes skjønne, fine, varsomme hender. Og dog er alt forgjeves. Den
andre kvinne er i hans blod, fordi hun er den skapende makt i
hans kunst. Hun lever i hans vidunderlige statue, sfinxen. Og i
hans atelier er allting preget av henne. Hustruen føler det da hun
treder der inn, hun er som i et fremmed rike. Men hun vil kjempe
for sin og for hans lykke. Og så står hun overfor modellen, den
demoniske Gioconda. Hun taler med en hustrus rett, taler ut fra
den livets seier hun har vunnet, men hun taler forgjeves. Den andre
er giften, feberen, branden. Men dermed er hun også geniet i hans
kunst, og hun vet at hun har geniets rett uten nogen betingelse.
Hun lar sig ikke jage bort; stolt spør hun om han selv har forlangt
det. I stridens hete svarer hustruen sitt „Ja!“, men i samme
øie-blikk lammes hun av sin egen løgn. Rasende vil da Gioconda styrte
ned og slå i stykker sfinx-statuen, som er hennes legeme og hennes
sjel omskapt i marmor. Fortvilet styrter hustruen til; man hører et
brak og et skrik. Og efter lange, lange sekunders taushet ser vi
hustruen trede frem. Armene er hyllet i forbindinger, men gjennem
alle forbindinger strømmer og strømmer blod. De deilige hender er
knust, men hun sier: „Statuen er reddet." Seieren tilhører demonen,
men hustruen har reddet sin personlighets renhet, sonet sin løgn
ved sin ulykke, sitt offer, sin stille resignasjon.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
