Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hugo von Hof man nsthai. 709
furie. Mordet foregår for våre øine, og efter fullbragt dåd danser
hun i morderjubel en fryktelig dans ved den døde. Denne Elektra
har tatt skrittet bort fra Sophokles og rekker hånden til Oscar
Wildes „Salome" og Flauberts „Herodias". Men ved siden av slike
gresseligheter kan Hofmannsthais kunst eie en innsmigrende ynde.
Hans operatekst ,,Rosenkavaleren“, som Richard Strauss har
komponert, har rokokkoens lettsindige gratie og flyktige charme. Fremfor
alt er hans sprogkunst uforlignelig, og dog får man inntrykk av at
både det grufulle og det flagrende i hans kunst er bygget på
litteraturfølelser. Det er mere formet efter hans vilje enn skapt av hans
indre trang. Men dikter er han, og hans verk kan både være
alvorsfullt og virkningsfullt. I hans „Spillet om hvermann",
gjendiktet efter det middelalderske spill om den rike manns død, er
virkningens grellhet moderne. Om den rike mann bølger festen, smiger,
løgn og hulhet, men munter, yppig, full av glans og av elskovslek.
Da lyser det frem på veggen i grønt et skjelett, Døden. Et skrik,
og hele selskapet, all livets løgn er forsvunnet. Den rike mann står
alene foran dødens alvor. Det svarer til Claudios møte med døden.
Med all sin følelse for det nærværende var Hofmannsthai i dypet
av sin sjel romantiker. I et av hans dikt heter det: „De tre er
ett, en mann, en ting, en drøm". Og hans fremstilling og hans
sprogkunst er ingensinne mere geniale enn når han maner frem og
gjør levende det ubeskrivelige. Slik i den vidunderlige skildring av
det gåtefulle teppe i „Die Frau ohne Schatten". Keiseren står
fastnaglet foran det. Her går blomster over til dyr. Alt ranker sig
sammen. Over det flyr falker som levende blomster. Keiseren ser,
og en isnen går gjennem ham. Hans blikk retter sig mot veversken.
„Hvordan har du skapt det?" sier han. Med senket blikk svarer
hun: „Jeg utskiller det skjønne fra stoffet". Atter ser han på
verket. Med hvert åndedrag åpenbarer der sig nytt for ham, ny
skjønnhet, ny rikdom. Da ser hun lykkelig på ham, og da han
spør hvordan hun lager det, svarer hun: „Jeg ser slik som ditt øie
nu i dets nådetime, ser. Jeg ser ikke det som er og ikke det som
ikke er, men jeg skuer det som er for alltid. Jeg skuer det i det.
Slik lager jeg det." Dette er visstnok den dypeste fortolkning av
det som er sjelen i Hofmannsthais egen kunst, en forkynnelse av
den oplevelsens makt kunsten kan skjenke. Og dog, det hele gjelder
her bare et billede.
Nu i det nye århundre slår det en bølge av sjel gjennem det
tyske åndsliv. Selv videnskapen fikk en ny retning. Den vendte
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
