Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FÆRØISKE FOLKESAGN.
325
Stjåkmédirin (stjåpmédirin) ovundadi alltid hina eldru gentuna,
liat hon vår so frid sum hio fagrasta summarsél, reyd og hvit sum
droyri å snjo, medan hin ingra vår Ijot i åsjén og hvdijum manni leid.
Hin illa konan vildi ti spilla ta vokru åtsjond, id stjåkdottirin hevdi
og læt håna gera allt rusk og ganga åti i håganum at mjolka; men
hervid fridkadist hon meira, medan hin ingra, hålvsistirin, vår bleik og
sjåk åf at sitja inni og gera einki, uttan låta onnur skoyta sår leti*
Modirin ætladi sår nti at svolta stjåkdotturna upp i råk, at hon tå
skuldi tytast nåkad og ikki håva so miklan fågurleika framm firi dottur
hennar; hon vildi nå sita henni måt eisini um kvoldid, so at
olmuss-ugentan nå måtti fåra til neyta bædi nåttverdarleys og morgunmåtarleys.
Vid tungum hjarta og svongum måga gongur hon nu heiman berandi
bidid å båki og veit sår ongar vegir at faa sår nåkad at eta. Men
medan hon gongur og grætur, og er um at signa til jårdar åf
mått-loysi, sår hon ein storan heyg å midjari leid firi sår, og hesin
heyg-urin vår opin; nå ld hon kemur nærri, sår hon bord standa hår inni,
og bædi måtur og drekka vår sett å tåd. Hon bidur gud vera hjå sår,
fer inn, etur seg melta og drekkur seg étirsta; hon takkar firi måt og
fer so glediliga åt aftur at letta eftir neytunum. Soleidis gekk henni
hvonn morgun og hvort kvold; heygurin opnadist hvorja ferd hon kom
gangandi åt honum; og væl gagnadist henni måturin, sum hon fekk i
heyginum, so at hon hvorki soltnadi ella lyttist, sum stjåkmodirin
ætladi. Hin ingra sistirin vildi faa njosn um, hvussu hetta kundi bera
til, at hon sjålv, sum hevdi gédar dågar og allt eftir vild, tå ikki kundi
trivast so væl sum hin, ld alltid strevadi og litid fekk at eta. Hin
eldra båd håna ikki spiija seg um hetta, hon hevdi einki tikid frå henni
ella médur hennar; men td fekk hon um langt og leingi lokkad åt år
henni, at hon vår fødd vid måt og drekka I heyginum. Nå hon hoyrir
hetta, fær hon strax hug at fåra sjålv til neyta og siggja, hvussu vorid
vår i hesum heyginum; hon båd ti médur sina lova sår annan dågin
at fåra burtur I håga at mjolka neytum. Médirin gåv henni, sum vera
mundi, strax loyvi hertil, téat hon undradist å, hvussu dotlir hennar
kundi håva fingid hug til tess. Hon fér, heygurin vår opin, hon setur
seg nidur, etur og drekkur åf hesum géda måli, og stingur nåkad åf
honum upp å seg at håva åt vid sår; men hon hugsadi ikki um at
bidja gud vera vid sår ella at takka firi, tå ld hon for; slikt vår hon,
sum ikki vitsti åf armod at siga, ikki von at gera. Um kvdldid vildi
hon ikki ela, ådrenn hon for, at hon kundi kulka so mikid meira i
seg i heyginum; men tå ld hon kom hågar, vår heygurin afturlåtin firi
henni, so at hon té eina ferdina måtti royna, hvåt tåd vår at fåra svong
zoahyGoo^le
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
