- Project Runeberg -  Olav Audunssøn i Hestviken / I /
94

(1925) [MARC] Author: Sigrid Undset
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Olav Audunssøn gifter sig - VI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

94
ker paa isommer — hver kveld kom du til mig i
buret mit —.»
Olav var blit meget rød i ansigtet
«Det tyktes mig vilde været uraadelig nu,» sa
han kort. Han spyttet paa kappesnippen sin og gav sig
til at tørke av hende i ansigtet — det monnet ikke
stort. «Jeg tænkte mest paa dit bedste,» hvisket han.
Hun saa op paa ham, spørgende, saa inderlig
sørgmodig. Da tok han hende indtil sig: «Jeg vil
dig jo bare vel, Ingunn.»
De f6r sammen begge to. Noget hadde rørt sig
borte i uren hinsides tjernet. Der var ikke et liv at
se, men den enslige ungbjerken som stod i uren skalv,
som om nogen netop hadde tat omkring stammen.
Det var lyse dagen endda, men skogen stængte mørk
om det lille våndet; det tok til at eime av tjernet og
av myren borte i østenden.
Olav gik bort til sin hest.
«La os komme bort herfra,» sa han sagte. «Du
faar sitte op bakved.»
«Kan du ikke komme ut til mig paa buret, saa vi
faar tales ved?» sa hun bønlig, idet han rykket i tøm
men. «Kom bort efter kveldsverd!»
«Du kan vite jeg kommer, hvis du vil det,» sa
han om litt.
Hun holdt armene sine om ham, mens de red ned
over mot gaarden. Olav kjendte sig paa en maate
underlig lettet. Sine gode forsætter om at sky den
næste leilighet til fristelse skjønte han, at han kunde
la fare — naar hun tok det slik. Men det ydmyket
ham ogsaa, at hun vraket det offer han hadde villet
bringe hende —.
Det som hun hadde sagt — om at hun hadde
bedt ham gaa, men han vilde ikke slippe hende —
det var jo ikke sandt, sanset han medett. Men han
drev fra sig tanken som en utroskap. Naar hun sa
det —. Han hadde ikke været saa ædru at han kunde
sverge paa han husket alting ret.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 03:23:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/auduns/1/0100.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free