- Project Runeberg -  Bonniers litterära magasin / Årgång XII. 1943 /
369

(1932-1999)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maj. N:r 5 - Ronald Fangen: Tidlig skjebne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

TIDLIG SKJEBNE

hadde nok ikke god råd med sin
embeds-mannspensjon og det hun fikk i betaling for
ham og hans bror, men hun var en genial
økonom, og hun hadde det fra sin gamle
bondeslekt at det skulde være forråd i huset
og rikelighet til fest.

Og dette var fest! Bestemor med den store,
verdige myndighet satte sig i sin stol og det
var tegnet til at de andre skulde sette sig.
Hvorpå hun sa: «Du har vært alvorlig og
lenge syk, Leif, og et par ganger har vi vært
redd for dig. Og mange ganger har vi nok
fått føie at vi er glad i dig. Nu ønsker vi dig
velkommen op igjen, selv om det bare er for
en liten stund idag. Men vi håper det skal
gå raskt fremover med dig og at du må få
være frisk herefter. Så ordner det sig nok
altsammen med skolen og hele din fremtid, for
gode evner har du og du er en flink og
flittig gutt. Til lykke da! Og så, Kristine, får
Leif først av bløtkaken og chokoladen; du er
jo så glad i valnøttkake, ikke sant, Leif?»

Han var så svak, så gjennemrystet av feber
at han ikke hadde noen kontroll over sig selv;
han kunde slett ikke snakke, men han kjente
ulykkelig at øinene hans stod fulle av tårer.
Han kunde ikke gjøre noe for det, — det var
så altfor rart å høre bestemor si alt dette, for
hun pleide ikke forsnakke sig; han visste godt
at folk syntes hun virket morsk og mutt —
og enda hun var nesten sytti år stod det
respekt av henne, nesten skrekk. Hun hadde
oplevet meget vondt i sitt liv, men tante
Kristine sa engang at «ingen har sett bestemor
gråte». Han hadde ofte tenkt at av alle de
voksne menneskene han kjente var hun og
skolebestyreren de eneste som virkelig var
voksne, — de eneste han ikke kunde beregne,
skjønt de aldri var lunefulle, som hadde noe
i tanke og hele sitt vesen som han ikke var
moden til å fatte. Ellers visste han godt at
han var mere voksen enn de voksne; han
kunde dem ut og inn, visste hvad som fore-

gikk i dem, hvad de vilde si og gjøre. Ofte
var det slik at alt det han oplevet sammen
med mennesker virket som om han hadde
oplevet det /ør, — akkurat slik visste han jo at
det var og måtte være; han var aldri glad
for det, — han kom til å føie sig så gammel,
så trett, og livet blev ikke friskt, — han
kunde det, — derfor kunde han også gjerne
forsvinne fra det.

Men det som hans bestemor nå hadde sagt
— det var friskt; det hadde han ikke ventet.
Han visste nok at hun holdt av ham, men
det var en barsk, sky godhet hun hadde for
ham, — en godhet som aldri fikk lov til å
gå løs på egenhånd, for den holdt til i
visdom, i en farlig alvitenhet. De to visste så
meget om hverandre som de aldri kunde
komme til å snakke om, nei, ikke nevne med
et ord, — fordi det ikke skulde nevnes: det
vilde gjøre livet så altfor vanskelig for dem
begge. Hun visste jo godt at han var den
eneste voksne i huset foruten henne selv, men
forskjellen var den at hun hadde klart å
komme sig igjennem sit lange liv — og han
hadde hele livet foran sig. Og hun hadde hatt
seige, strie krefter, men hennes alvitenhet
fortalte henne at han visste altfor meget av
det på forhånd som hun hadde lært i livets
løp, og det som var blitt til styrke hos henne,
det var en byrde for ham. Hans bestemor
visste at han gjerne kunde forsvinne fra det
altsammen. Var det derfor hun hadde vært
«redd for ham» nu? Var det derfor hun var
så glad at hun laget fest?

Og nu da han satt der og spiste og drakk
disse lekre sakene, — det var så vidt han
kunde kjenne hvad han hadde i munnen —
husket han noen av alle de tankene som for
feberhete gjennem hjernen hans da han var
syk. Han var hele tiden sikker på at han
ikke skulde dø. Det var nok en mening med
hans sykdom, Gud hadde jo en mening med
alt, og han syntes som oftest han kunde for-

2 BLM 1943 V

369

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:56:14 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/blm/1943/0385.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free