Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
170 VICTOR SMITH
forvirrende — det er av langt større betydning å holde nogenlunde
ensartede musikkformer samlet i alfabetisk orden efter komponistene; er til
eksempel Chopins préluder utlånt, søker supplikanten ikke efter et annet
preludium (t. eks. Bachs), men efter andre komposisjoner for piano av den
ønskede komponist (eksemplet hentet fra McColvins Music in Public
Libraries», en bok som forøvrig efter min mening igjen spesialiserer for litet).
Man bør altså ikke feste sig ved former som nocturner, preludier, fantasier,
romanser, elegier, variasjoner, etuder etc., former som efterhvert har tapt
sin oprindelige betydning og gått over till rene komposisjonelle egennavn
eller familjenavn — det vilde være å komplicere systemet til ingen nytte.
Samtidig byr klassifikasjonen av musikk på visse for faget eiendommelige
vanskeligheter når det gjelder kombinasjon av flere instrumenter. Her må
man avgjøre hvilket er hovedinstrumentet og skyte de assisterende i
bakgrunnen som mer akkompagnerende. Dette er greit nok for soloinstrumenter
med pianoakkompagnement, men verre for samspill mellen jevnbyrdige
instrumenter — her må man apellere til en musiker som avgjørende instans.
Likeledes er det ennu et uavgjort spørsmål hvad der kan betegnes som
»kammermusikk», idet dette begrep ofte utstrekkes til også å gjelde samspill
mellen to sideordnede instrumenter, (som sonater for violon og klaver) og
ellers vanskelig kan skilles fra den såkaldte »husmusikk» eller » familj
emu-sikk», hvor amatører spiller sammen med rent tilfeldige besettninger. Her
står man sig på å trekke grensene strengt op og innskrenke kammermusikken
til bare å omfatte trioer, kvartetter, kvintetter o. s. v. med én spiller for
hver stemme. Ellers gjeller det for klassifikasjon av musikk som for alle
andre grupper at man begynner med det enkle og ender med det
kompliserte, og at man følger den kronologiske rekkefølge såfremt ikke denne
kolliderer med rent praktiske hensyn (man er t. eks. nødt til å la
»harmoni-lære» komme foran »kontrapunkt», tiltross for at dette siste er en langt
eldre gren av den musikalske viden). Som en siste hovedregel for
klassifikasjonen av vårt emne må nevnes den nødvendige adskillelse av bøker om
musikk fra de ordinære notehefter. Av disse to grupper er bøkernes den
ringeste efter antall nummere, men størst av utstrekning over forskjellige
emnegrupper. McColvin, hvis bok allerede tidligere er eitert, har her gjort
sig altfor megen umak for å skille de to hovedgrupper, idet han deler de
til rådighet stående nummere i Deweys hovedgruppe og gir bøkene
brorparten til en unødig detaljert opstykking, mens på den annen side
noteheftene må nøie sig med 3 hovedgrupper hvor allt skal pines inn. Som regel
vil det være tilstrekkelig å gi bøkene det generelle inledningsnummer (med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
