(Samme værelse. Sofabordet med stole omkring, er flyttet frem midt på gulvet. En lampe brenner på bordet. Døren til forstuen står åpen. Der høres dansemusikk fra etasjen ovenover.)
(Fru Linde sitter ved bordet og blar adspredt i en bok; forsøker å lese, men synes ikke å kunne holde tankene samlet; et par gange lytter hun spent mot ytterdøren.)
FRU LINDE (ser på sitt ur). Ennu ikke. Og nu er det dog på den høyeste tid. Hvis han bare ikke - (lytter igjen.) Ah, der er han. (hun går ut i forstuen og åpner forsiktig den ytre dør; der høres sakte skritt i trappen; hun hvisker:) Kom inn. Her er ingen.
SAKFØRER KROGSTAD (i døren). Jeg fant en seddel fra Dem hjemme. Hva skal dette her bety?
FRU LINDE. Jeg må nødvendig tale med Dem.
KROGSTAD. Så? Og det må nødvendig skje her i i huset?
FRU LINDE. Hjemme hos meg var det umulig; mitt værelse har ikke egen inngang. Kom inn; vi er ganske alene; piken sover, og Helmers er på ball ovenpå.
KROGSTAD (går inn i stuen). Se, se; Helmers danser i aften? Virkelig?
FRU LINDE. Ja, hvorfor ikke det?
KROGSTAD. Å nei, sant nok.
FRU LINDE. Ja, Krogstad, la oss så tale sammen.
KROGSTAD. Har da vi to noe mer å tale om?
FRU LINDE. Vi har meget å tale om.
KROGSTAD. Det trodde jeg ikke.
FRU LINDE. Nei, for De har aldri forstått meg riktig.
KROGSTAD. Var det noe annet å forstå enn det som er så ganske liketil i verden? En hjerteløs kvinne gir en mann løpepass når det tilbyr seg noe som er fordelaktigere.
FRU LINDE. Tror De at jeg er så aldeles hjerteløs? Og tror De at jeg brøt med lett hjerte?
KROGSTAD. Ikke det?
FRU LINDE. Krogstad, har De virkelig trodd det?
KROGSTAD. Hvis ikke så var, hvorfor skrev De da den gang til meg slik som De gjorde?
FRU LINDE. Jeg kunne jo ikke annet. Når jeg skulle bryte med Dem, var det jo også min plikt å utrydde hos Dem alt hva De følte for meg.
KROGSTAD (knuger sine hender). Således altså. Og dette - dette bare for pengenes skyld!
FRU LINDE. De må ikke glemme at jeg hadde en hjelpeløs mor og to små brødre. Vi kunne ikke vente på Dem, Krogstad; med Dem hadde det jo så lange utsikter den gang.
KROGSTAD. La så være; men De hadde ikke rett til å forstøte meg for noe annet menneskes skyld.
FRU LINDE. Ja, jeg vet ikke. Mangen gang har jeg spurt meg selv om jeg hadde rett til det.
KROGSTAD (saktere). Da jeg mistet Dem, var det som om all fast grunn gled bort under føttene på meg. Se på meg; nu er jeg en skibbrudden mann på et vrak.
FRU LINDE. Hjelpen torde være nær.
KROGSTAD. Den var nær; men så kom De og stillet Dem imellem.
FRU LINDE. Imot mitt vitende, Krogstad. Det var først i dag jeg fikk høre at det er Dem jeg skal avløse i banken.
KROGSTAD. Jeg tror Dem når De sier det. Men nu da De vet det, trer De så ikke tilbake?
FRU LINDE. Nei; for det ville dog ikke gavne Dem det minste.
KROGSTAD. Å gavne, gavne -; jeg ville gjøre det allikevel.
FRU LINDE. Jeg har lært å handle fornuftig. Livet og den hårde, bitre nødvendighet har lært meg det.
KROGSTAD. Og livet har lært meg ikke å tro på talemåter.
FRU LINDE. Da har livet lært Dem en meget fornuftig ting. Men på handlinger må De dog tro?
KROGSTAD. Hvorledes mener De det?
FRU LINDE. De sa De sto som en skibbrudden mann på et vrak.
KROGSTAD. Det hadde jeg vel god grunn til å si.
FRU LINDE. Jeg sitter også som en skibbrudden kvinne på et vrak. Ingen å sørge over, og ingen å sørge for.
KROGSTAD. De valgte selv.
FRU LINDE. Der var intet annet valg den gang.
KROGSTAD. Nå, men hva så?
FRU LINDE. Krogstad, hvis nu vi to skibbrudne mennesker kunne komme over til hinannen.
KROGSTAD. Hva er det De sier?
FRU LINDE. To på ett vrak står dog bedre en én på hver sitt.
KROGSTAD. Kristine!
FRU LINDE. Hvorfor tror De jeg kom hit til byen?
KROGSTAD. Skulle De ha hatt en tanke for meg?
FRU LINDE. Jeg må arbeide hvis jeg skal bære livet. Alle mine levedage, så lenge jeg kan minnes, har jeg arbeidet, og det har vært min beste og eneste glede. Men nu står jeg ganske alene i verden, så forferdelig tom og forlatt. Å arbeide for seg selv, er der jo ingen glede i. Krogstad, skaff meg noen og noe å arbeide for.
KROGSTAD. Dette tror jeg ikke på. Det er ikke annet enn overspent kvinnehøymod, som går hen og ofrer seg selv.
FRU LINDE. Har De noensinne merket at jeg var overspent?
KROGSTAD. Kunne De da virkelig dette? Si meg, - har De full rede på min fortid?
FRU LINDE. Ja.
KROGSTAD. Og vet De hva jeg her går og gjelder for?
FRU LINDE. Det lot på Dem før som om De mente at med meg kunne De være blitt en annen.
KROGSTAD. Det vet jeg så sikkert.
FRU LINDE. Skulle det ikke kunne skje ennu?
KROGSTAD. Kristine; - dette sier De med fullt overlegg! Ja, De gjør. Jeg ser det på Dem. Har De altså virkelig mot -?
FRU LINDE. Jeg trenger til noen å være mor for; og Deres børn trenger til en mor. Vi to trenger til hinannen. Krogstad, jeg har tro på grunnlaget i Dem; - jeg tør all ting sammen med Dem.
KROGSTAD (griper hennes hender). Takk, takk, Kristine; - nu skal jeg også vite å reise meg i de andres øyne. - Ah, men jeg glemte -
FRU LINDE (lytter). Hyss! Tarantellaen! Gå, gå!
KROGSTAD. Hvorfor? Hva er det?
FRU LINDE. Hører De den dans der oppe? Når den er ute, kan vi vente dem.
KROGSTAD. Å ja, jeg skal gå. Det er jo alt forgjeves. De kjenner naturligvis ikke til det skritt som jeg har foretatt imot Helmers.
FRU LINDE. Jo, Krogstad, jeg kjenner til det.
KROGSTAD. Og allikevel skulle De ha mot til -?
FRU LINDE. Jeg forstår godt hvorhen fortvilelsen kan drive en mann som Dem.
KROGSTAD. Å, hvis jeg kunne gjøre dette ugjort!
FRU LINDE. Det kunne De nok; for Deres brev ligger ennu i kassen.
KROGSTAD. Er De viss på det?
FRU LINDE. Ganske visst; men -
KROGSTAD (ser forskende på henne). Skulle det være så å forstå? De vil frelse Deres venninne for enhver pris. Si det likeså god rent ut. Er det så?
FRU LINDE. Krogstad; den som én gang har solgt seg selv for andres skyld, gjør det ikke om igjen.
KROGSTAD. Jeg vil forlange mitt brev tilbake.
FRU LINDE. Nei, nei.
KROGSTAD. Jo naturligvis; jeg bier her til Helmer kommer ned; jeg sier ham at han skal gi meg mitt brev igjen, - at det bare dreier seg om min oppsigelse, - at han ikke skal lese det -
FRU LINDE. Nei, Krogstad, De skal ikke kalle brevet tilbake.
KROGSTAD. Men si meg, var det ikke egentlig derfor at De satte meg stevne her?
FRU LINDE. Jo, i den første forskrekkelse; men nu ligger der et døgn imellem, og det er utrolige ting jeg i den tid har vært vidne til her i huset. Helmer må få vite alt sammen; denne ulykksalige hemmelighet må for dagen; det må komme til full forklaring imellem de to; det kan umulig bli ved med alle disse fordølgelser og utflukter.
KROGSTAD. Nu vel; hvis De altså vover det -. Men ett kan jeg iallfall gjøre, og det skal gjøres straks -
FRU LINDE (lytter). Skynd Dem! Gå, gå! Dansen er ute; vi er ikke trygge et øyeblikk lenger.
KROGSTAD. Jeg venter på Dem der nede.
FRU LINDE. Ja, gjør det; De må følge meg til porten.
KROGSTAD. Så utrolig lykkelig har jeg aldri vært før. (han går ut gjennem ytterdøren; døren mellem værelset og forstuen blir fremdeles stående åpen.)
FRU LINDE (rydder litt opp og legger sitt yttertøy til rette). Hvilken vending! Ja, hvilken vending. Mennesker å arbeide for, - å leve for; et hjem å bringe hygge inn i. Nå, der skal riktignok tas fatt -. Gid de snart ville komme (lytter.) Aha, der er de nok. Tøyet på. (tar hatt og kåpe.)
(Helmers og Noras stemmer høres utenfor; en nøkkel dreies om, og Helmer fører Nora nesten med makt inn i forstuen. Hun er kledd i det italienske kostyme med et stort sort sjal over seg; han er i selskapsdrakt med en åpen sort domino utenpå.)
NORA (ennu i døren, motstrebende). Nei, nei, nei; ikke her inn! Jeg vil opp igjen. Jeg vil ikke gå så tidlig.
HELMER. Men kjæreste Nora -
NORA. Å jeg ber deg så bønnlig, Torvald; jeg ber deg så inderlig vakkert, - bare en time ennu!
HELMER. Ikke et eneste minutt, min søte Nora. Du vet det var en avtale. Se så; inn i stuen; du står her og forkjøler deg. (han fører henne, tross hennes motstand, lempelig inn i stuen.)
FRU LINDE. God aften.
NORA. Kristine!
HELMER. Hva, fru Linde, er De her sa sent?
FRU LINDE. Ja, unnskyld; jeg ville så gjerne se Nora pyntet.
NORA. Har du sittet her og ventet på meg?
FRU LINDE. Ja; jeg kom dessverre ikke betids nok; du var alt ovenpå; og så syntes jeg ikke jeg kunne gå igjen før jeg hadde sett deg.
HELMER (tar Noras sjal av). Ja, se riktig på henne. Jeg skulle nok tro at hun er verd å se på. Er hun ikke deilig, fru Linde?
FRU LINDE. Jo, det må jeg si -
HELMER. Er hun ikke merkverdig deilig? Det var også den alminnelige mening i selskapet. Men forskrekkelig egensindig er hun, - den søte lille tingest. Hva skal vi gjøre ved det? Vil De tenke Dem, jeg måtte nesten bruke makt for å få henne av sted.
NORA. Å Torvald, du vil komme til å angre på at du ikke unte meg om det så bare var en halv time til.
HELMER. Der hører De, frue. Hun danser sin tarantella, - gjør stormende lykke, - som var vel fortjent, - skjønt der i foredraget kanskje var vel megen naturlighet; jeg mener, - litt mer enn der strengt tatt torde kunne forenes med kunstens fordringer. Men la gå! Hovedsaken er, - hun gjør lykke; hun gjør stormende lykke. Skulle jeg så la henne bli efter dette? Avsvekke virkningen? Nei takk; jeg tok min deilige Capripike - caprisiøse lille Capripike, kunne jeg si - under armen; en hurtig runde gjennem salen; en bøyning til alle sider, og - som det heter i romansproget - det skjønne syn er forsvunnet. En avslutning bør alltid være virkningsfull, fru Linde; men det er det meg ikke mulig å få gjort Nora begripelig. Puh, her er varmt her inne. (kaster dominoen på en stol og åpner døren til sitt værelse.) Hva? Der er jo mørkt. Å ja; naturligvis. Unnskyld - (han går der inn og tenner et par lys.)
NORA (hvisker hurtig og åndeløst). Nu?!
FRU LINDE (sakte). Jeg har talt med ham.
NORA. Og så -?
FRU LINDE. Nora, - du må si din mann alt sammen.
NORA (tonløst). Jeg visste det.
FRU LINDE. Du har ingenting å frykte for fra Krogstads side; men tale må du.
NORA. Jeg taler ikke.
FRU LINDE. Så taler brevet.
NORA. Takk, Kristine; jeg vet nu hva der er å gjøre. Hyss -!
HELMER (kommer inn igjen). Nå, frue, har De så beundret henne?
FRU LINDE. Ja; og nu vil jeg si god natt.
HELMER. Å hva, allerede? Er det Deres, det strikketøy?
FRU LINDE (tar det). Ja; takk; det hadde jeg så nær glemt.
HELMER. Strikker De altså?
FRU LINDE. Å ja.
HELMER. Vet De hva, De skulle heller brodere.
FRU LINDE. Så? Hvorfor det?
HELMER. Jo, for det er langt smukkere. Vil De se; man holder broderiet således med den venstre hånd, og så fører man med den høyre nålen - således - ut i en lett, langstrakt bue; ikke sant -?
FRU LINDE. Jo, det kan vel være -
HELMER. Mens derimot å strikke - det kan aldri bli annet enn uskjønt; se her; de sammenklemte arme, - strikkepinnene, som går opp og ned; - det har noe kinesisk ved seg. - Ah, det var virkelig en glimrende champagne der ble servert med.
FRU LINDE. Ja, god natt, Nora, og vær nu ikke egensindig mer.
HELMER. Vel talt, fru Linde!
FRU LINDE. God natt, herr direktør.
HELMER (følger henne til døren). God natt, god natt; jeg håper da De slipper vel hjem? Jeg skulle så gjerne -; men det er jo ikke noe langt stykke De har å gå. God natt, god natt. (hun går; han lukker efter henne og kommer inn igjen). Se så; endelig fikk vi henne da på døren. Hun er forskrekkelig kjedelig, det menneske.
NORA. Er du ikke meget trett, Torvald?
HELMER. Nei, ikke det minste.
NORA. Ikke søvnig heller?
HELMER. Aldeles ikke; jeg føler meg tvert imot umåtelig opplivet. Men du? Ja, du ser riktignok både trett og søvnig ut.
NORA. Ja, jeg er meget trett. Nu vil jeg snart sove.
HELMER. Ser du; ser du! Det var altså dog riktig av meg at vi ikke ble lenger.
NORA. Å, det er all ting riktig hva du gjør.
HELMER (kysser henne på pannen). Nu taler lerkefuglen som om den var et menneske. Men la du merke til hvor lystig Rank var i aften?
NORA. Så? Var han det? Jeg fikk ikke tale med ham.
HELMER. Jeg nesten heller ikke; men jeg har ikke på lenge sett ham i så godt lune. (ser en stund på henne; derpå kommer han nærmere.) Hm, - det er dog herlig å være kommet hjem til seg selv igjen; å være ganske alene med deg. - Å du henrivende deilige unge kvinne!
NORA. Se ikke således på meg, Torvald!
HELMER. Skal jeg ikke se på min dyreste eiendom? På all den herlighet som er min, min alene, min hel og holden.
NORA (går over på den annen side av bordet). Du skal ikke tale således til meg i natt.
HELMER (følger efter). Du har ennu tarantellaen i blodet, merker jeg. Og det gjør deg enda mer forlokkende. Hør! Nu begynner gjestene å gå. (saktere.) Nora, - snart er det stille i hele huset.
NORA. Ja, det håper jeg.
HELMER. Ja, ikke sant, min egen elskede Nora? Å, vet du vel, - når jeg således er ute med deg i selskap, - vet du hvorfor jeg taler så lite til deg, holder meg så fjernt fra deg, bare sender deg et stjålent øyekast iblant, - vet du hvorfor jeg gjør det? Det er fordi jeg da biller meg inn at du er min hemmelige elskede, min unge hemmelige forlovede, og at ingen aner at det er noe imellem oss to.
NORA. Å ja, ja, ja; jeg vet jo nok at alle dine tanker er hos meg.
HELMER. Og når vi så skal gå, og jeg legger sjalet om dine fine ungdomsfulle skuldre, - om denne vidunderlige nakkebøyning, - da forestiller jeg meg at du er min unge brud, at vi nettopp kommer fra vielsen, at jeg for første gang er alene med deg, - ganske alene med deg, du unge skjelvende deilighet! Hele denne aften har jeg ikke hatt noen annen lengsel enn deg. Da jeg så deg jage og lokke i tarantellaen, - mitt blod kokte; jeg holdt det ikke lenger ut; derfor var det jeg tok deg med meg ned så tidlig -
NORA. Gå nu, Torvald! Du skal gå fra meg. Jeg vil ikke alt dette.
HELMER. Hva skal det si? Du leker nok spøkefugl med meg, lille Nora. Vil; vil? Er jeg ikke din mann -?
(det banker på ytterdøren.)
NORA (farer sammen). Hørte du -?
HELMER (mot forstuen). Hvem er det?
DOKTOR RANK (utenfor). Det er meg. Tør jeg komme inn et øyeblikk?
HELMER (sakte, fortredelig). Å hva vil han da nu? (høyt.) Vent litt. (går hen og lukker opp.) Nå, det er jo snilt at du ikke går vår dør forbi.
RANK. Jeg syntes jeg hørte din stemme, og så ville jeg dog gjerne se innom. (lar øyet streife flyktig omkring.) Akk ja; disse kjære kjente tomter. I har det lunt og hyggelig inne hos jer, I to.
HELMER. Det lot til at du hygget deg rett godt ovenpå også.
RANK. Fortrinlig. Hvorfor skulle jeg ikke det? Hvorfor skal man ikke ta all ting med i denne verden? Iallfall så meget man kan, og så lenge man kan. Vinen var fortreffelig -
HELMER. Champagnen især.
RANK. La du også merke til det? Det er nesten utrolig hvor meget jeg kunne skylle ned.
NORA. Torvald drakk også meget champagne i aften.
RANK. Så?
NORA. Ja; og da er han alltid så fornøyelig bakefter.
RANK. Nå, hvorfor skal man ikke ta seg en glad aften efter en vel anvendt dag?
HELMER. Vel anvendt; det tør jeg dessverre ikke rose meg av.
RANK (slår ham på skulderen). Men det tør jeg, ser du!
NORA. Doktor Rank, De har visst foretatt en videnskapelig undersøkelse i dag.
RANK. Ja nettopp.
HELMER. Se, se; lille Nora taler om videnskapelige undersøkelser!
NORA. Og tør jeg ønske Dem til lykke med utfallet?
RANK. Ja så menn tør De så.
NORA. Det var altså godt?
RANK. Det best mulige både for lægen og pasienten, - visshet.
NORA (hurtig og forskende). Visshet?
RANK. Full visshet. Skulle jeg så ikke ta meg en lystig aften bakefter?
NORA. Jo, det gjorde De rett i, doktor Rank.
HELMER. Det sier jeg med; bare du ikke kommer til å svi for det i morgen.
RANK. Nå, man får jo ikke noe for ingenting her i livet.
NORA. Doktor Rank, - De holder visst meget av maskerader?
RANK. Ja, når der er bra mange løyerlige forkledninger -
NORA. Hør her; hva skal vi to være på den neste maskerade?
HELMER. Du lille lettsindige, - tenker du nu alt på den neste!
RANK. Vi to? Jo, det skal jeg si Dem; De skal være lykkebarn -
HELMER. Ja, men finn på et kostyme som kan betegne det.
RANK. La din hustru møte som hun står og går igjennem verden -
HELMER. Det var virkelig treffende sagt. Men vet du ikke hva du selv vil være?
RANK. Jo, min kjære venn, det er jeg fullkommen på det rene med.
HELMER. Nå?
RANK. På neste maskerade vil jeg være usynlig.
HELMER. Det var et pussig innfall.
RANK. Der finnes en stor sort hatt -; har du ikke hørt tale om usynlighetshatten? Den får en over seg, og så er der ingen som ser en.
HELMER (med et undertrykt smil). Nei, det har du rett i.
RANK. Men jeg glemmer jo rent hva jeg kom for. Helmer, gi meg en sigar, en av de mørke Havanna.
HELMER. Med største fornøyelse. (byr etuiet frem.)
RANK (tar en og skjærer spissen av). Takk.
NORA (stryker en voksstikke av). La meg gi Dem ild.
RANK. Takk for det. (hun holder stikken for ham; han tenner.) Og så farvel!
HELMER. Farvel, farvel, kjære venn!
NORA. Sov godt, doktor Rank.
RANK. Takk for det ønske.
NORA. Ønsk meg det samme.
RANK. Dem? Nå ja, når De vil det -. Sov godt. Og takk for ilden. (han nikker til dem begge og går.)
HELMER (dempet). Han hadde drukket betydelig.
NORA (åndsfraværende). Kanskje det.
(Helmer tar sitt nøkleknippe opp av lommen og går ut i forstuen.)
NORA. Torvald - hva vil du der?
HELMER. Jeg må tømme brevkassen; den er ganske full; der blir ikke plass til avisene i morgen tidlig -
NORA. Vil du arbeide i natt?
HELMER. Det vet du jo jeg ikke vil. - Hva er det? Her har vært noen ved låsen.
NORA. Ved låsen -?
HELMER. Ja visst har der så. Hva kan det være? Jeg skulle dog aldri tro at pikene -? Her ligger en avbrekket hårnål. Nora, det er din -
NORA (hurtig). Så må det være børnene -
HELMER. Det må du sannelig venne dem av med. Hm, hm; - nå, der fikk jeg den opp allikevel. (tar innholdet ut og roper ut i kjøkkenet.) Helene? - Helene; slukk lampen i entréen. (han går inn i værelset igjen og lukker døren til forstuen.)
HELMER (med brevene i hånden). Se her. Vil du se hvorledes det har opphopet seg. (blar imellem.) Hva er det for noe?
NORA (ved vinduet). Brevet! Å nei, nei, Torvald!
HELMER. To visittkort - fra Rank.
NORA. Fra doktor Rank?
HELMER (ser på dem). Doktor medicinæ Rank. De lå øverst; han må ha stukket dem inn da han gikk.
NORA. Står der noe på den?
HELMER. Der står et sort kors over navnet. Se her. Det er dog et uhyggelig påfunn. Det er jo nettopp som han meldte sitt eget dødsfall.
NORA. Det gjør han også.
HELMER. Hva? Vet du noe? Har han sagt deg noe?
NORA. Ja. Når de kort kommer, så har han tatt avskjed med oss. Han vil lukke seg inne og dø.
HELMER. Min stakkars venn. Jeg visste jo at jeg ikke skulle få beholde ham lenge. Men så snart -. Og så gjemmer han seg bort som et såret dyr.
NORA. Når det skal skje, så er det best at det skjer uten ord. Ikke sant, Torvald?
HELMER (går opp og ned). Han var så sammenvokset med oss. Jeg synes ikke jeg kan tenke meg ham borte. Han, med sine lidelser og med sin ensomhet, ga liksom en skyet bakgrunn for vår sollyse lykke. - Nå, det er kanskje best således. For ham iallfall. (stanser.) Og måskje også for oss, Nora. Nu er vi to ganske henvist til hinannen alene. (slår armene om henne.) Å, du min elskede hustru; jeg synes ikke jeg kan holde deg fast nok. Vet du vel, Nora, - mangen gang ønsker jeg at en overhengende fare måtte true deg, for at jeg kunne vove liv og blod og alt, for din skyld.
NORA (river seg løs og sier sterkt og besluttet). Nu skal du lese dine breve, Torvald.
HELMER. Nei, nei, ikke i natt. Jeg vil være hos deg, min elskede hustru.
NORA. Med dødstanken på din venn -?
HELMER. Du har rett. Dette har rystet oss begge; der er kommet uskjønnhet inn imellem oss; tanker om død og oppløsning. Dette må vi søke frigjørelse for. Inntil da -. Vil vi gå hver til sitt.
NORA (om hans hals). Torvald, - god natt! God natt!
HELMER (kysser henne på pannen). God natt, du min lille sangfugl. Sov godt, Nora. Nu leser jeg brevene igjennem. (han går med pakken inn i sitt værelse og lukker døren efter seg.)
NORA (med forvillede øyne, famler omkring, griper Helmers domino, slår den omkring seg og hvisker hurtig, hest og avbrutt:) Aldri se ham mer. Aldri. Aldri. (kaster sitt sjal over hodet.) Aldri se børnene mer heller. Ikke dem heller. Aldri; aldri. - Å, det iskolde sorte vann. Å, det bunnløse-; dette -. Å, når det bare var over. - Nu har han det; nu leser han det. Å nei, nei; ikke ennu. Torvald, farvel du og børnene -
(Hun vil styrte ut gjennem forstuen; i det samme river Helmer sin dør opp og står der med et åpnet brev i hånden.)
HELMER. Nora!
NORA (skriker høyt). Ah -!
HELMER. Hva er det? Vet du hva der står i dette brev?
NORA. Ja, jeg vet det. La meg gå! La meg komme ut!
HELMER (holder henne tilbake). Hvor vil du hen?
NORA (prøver å rive seg løs). Du skal ikke redde meg, Torvald!
HELMER (tumler tilbake). Sant! Er det sant hva han skriver? Forferdelig! Nei, nei; det er jo umulig at dette kan være sant.
NORA. Det er sant. Jeg har elsket deg over alt i verdens rike.
HELMER. Å kom ikke her med tåpelige utflukter.
NORA (et skritt imot ham). Torvald -!
HELMER. Du ulykksalige, - hva er det du har foretatt deg!
NORA. La meg komme bort. Du skal ikke bære det for min skyld. Du skal ikke ta det på deg.
HELMER. Ikke noe komediespill. (låser forstuedøren av.) Her blir du og står meg til regnskap. Forstår du hva du har gjort? Svar meg! Forstår du det?
NORA (ser ufravendt på ham og sier med et stivnende uttrykk:) Ja, nu begynner jeg å forstå det til bunns.
HELMER (går omkring på gulvet). Å hvor forferdelig jeg er våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet, - en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, -en forbryterske! - Å, denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!
NORA (tier og ser fremdeles ufravendt på ham).
HELMER (stanser foran henne). Jeg burde ha anet at noe slikt ville skje. Jeg burde ha forutsett det. Alle din fars lettsindige grunnsetninger. - Ti! Alle din fars lettsindige grunnsetninger har du tatt i arv. Ingen religion, ingen moral, ingen pliktfølelse -. Å, hvor jeg er blitt straffet for at jeg så igjennem fingrene med ham. For din skyld gjorde jeg det; og således lønner du meg.
NORA. Ja, således.
HELMER. Nu har du ødelagt hele min lykke. Hele min fremtid har du forspilt for meg. Å, det er forferdelig å tenke på. Jeg er i et samvittighetsløst menneskes vold; han kan gjøre med meg hva han vil, forlange av meg hva det skal være, byde og befale over meg som det lyster ham; - jeg tør ikke kny. Og så jammerlig må jeg synke ned og gå til grunne for en lettsindig kvinnes skyld!
NORA. Når jeg er ute av verden, så er du fri.
HELMER. Å ingen fakter. Slike talemåter hadde din far også på rede hånd. Hva ville det nytte meg at du var ute av verden, som du sier? Ikke det ringeste ville det nytte meg. Han kan gjøre saken bekjent allikevel; og gjør han det, så blir jeg kanskje mistenkt for å ha vært vitende om din forbryterske handling. Man vil kanskje tro at jeg har stått bakved, - at det er meg som har tilskyndet deg! Og alt dette kan jeg takke deg for, deg, som jeg har båret på hendene gjennem hele vårt ekteskap. Forstår du nu hva du har gjort imot meg?
NORA (med kold ro). Ja.
HELMER. Dette er så utrolig at jeg ikke kan fastholde det. Men vi må se å komme til rette. Ta sjalet av. Ta det av, sier jeg! Jeg må se å tilfredsstille ham på en eller annen måte. Saken må dysses ned for enhver pris. - Og hva deg og meg angår, så må det se ut som om alt var imellem oss liksom før. Men naturligvis kun for verdens øyne. Du blir altså fremdeles her i huset; det er en selvfølge. Men børnene får du ikke lov til å oppdra; dem tør jeg ikke betro deg -. Å, å måtte si dette til henne som jeg har elsket så høyt, og som jeg ennu -! Nå, det må være forbi. Her efter dags gjelder det ikke lenger lykken; det gjelder bare å redde restene, stumpene, skinnet. (det ringer på entréklokken.)
HELMER (farer sammen). Hva er det? Så sent. Skulle det forferdeligste -! Skulle han -! Skjul deg, Nora! Si du er syk.
(Nora blir stående ubevegelig. Helmer går hen og åpner forstuedøren.)
STUEPIKEN (halvt avkledd i forstuedøren). Her kom et brev til fruen.
HELMER. Gi meg det. (griper brevet og lukker døren.) Ja, det er fra ham. Du får det ikke; jeg vil selv lese det.
NORA. Les du.
HELMER (ved lampen). Jeg har neppe mot til det. Kanskje er vi fortapt, både du og jeg. Nei; jeg må vite det. (bryter brevet ilsomt; løper noen linjer igjennem; ser på et innlagt papir; et gledesskrik:) Nora!
NORA (ser spørrende på ham).
HELMER. Nora! - Nei; jeg må lese det ennu en gang. - Jo, jo; så er det. Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!
NORA. Og jeg?
HELMER. Du også, naturligvis; vi er frelst begge to, både du og jeg. Se her. Han sender deg ditt gjeldsbevis tilbake. Han skriver at han fortryder og angrer -; at et lykkelig omslag i hans liv -; å, det kan jo være det samme hva han skriver. Vi er frelst, Nora! Der er ingen som kan gjøre deg noe. Å, Nora, Nora -; nei, først alt dette avskyelige ut av verden. La meg se - (kaster et blikk på forskrivningen.) Nei, jeg vil ikke se det; det skal ikke være for meg annet enn en drøm alt sammen. (river beviset og begge brevene i stykker og kaster det hele inn i ovnen og ser på det mens det brenner.) Se så; nu er det ikke mer til. - Han skrev at du siden julaften -. Å, det må ha vært tre forferdelige dage for deg, Nora.
NORA. Jeg har kjempet en hård strid i disse tre dage.
HELMER. Og våndet deg, og ikke øynet annen utvei enn -. Nei; vi vil ikke minnes alt dette heslige. Vi kan kun juble og gjenta: det er over; det er over! Hva er det dog for noe - dette stivnede uttrykk? Å stakkars lille Nora, jeg forstår det nok; du synes ikke du kan tro på at jeg har tilgitt deg. Men det har jeg, Nora; jeg sverger deg til: jeg har tilgitt deg alt. Jeg vet jo, at hva du gjorde, det gjorde du av kjærlighet til meg.
NORA. Det er sant.
HELMER. Du har elsket meg som en hustru bør elske sin mann. Det var kun midlene som du ikke hadde innsikt nok til å dømme om. Men tror du at du er meg mindre kjær fordi du ikke forstår å handle på egen hånd? Nei, nei; støtt du deg bare til meg; jeg skal råde deg; jeg skal veilede deg. Jeg måtte ikke være en mann hvis ikke nettopp denne kvinnelige hjelpeløshet gjorde deg dobbelt tiltrekkende i mine øyne. Du skal ikke feste deg ved de hårde ord jeg sa i den første forferdelse, da jeg syntes alt måtte styrte sammen over meg. Jeg har tilgitt deg, Nora; jeg sverger deg til jeg har tilgitt deg.
NORA. Jeg takker deg for din tilgivelse. (hun går ut gjennem døren til høyre.)
HELMER. Nei, bli -. (ser inn.) Hva vil du der i alkoven?
NORA (innenfor). Kaste maskeradedrakten.
HELMER (ved den åpne dør). Ja, gjør det; se å komme til ro og få samlet ditt sinn til likevekt igjen, du min lille forskremte sangfugl. Hvil du deg trygt ut; jeg har brede vinger til å dekke deg med. (går omkring i nærheten av døren.) Å, hvor vårt hjem er lunt og smukt, Nora. Her er ly for deg; her skal jeg holde deg som en jaget due, jeg har fått reddet uskadd ut av høkens klør; jeg skal nok bringe ditt stakkars klappende hjerte til ro. Litt efter litt vil det skje, Nora; tro du meg. I morgen vil alt dette se ganske annerledes ut for deg; snart vil all ting være liksom før; jeg skal ikke lenge behøve å gjenta for deg at jeg har tilgitt deg; du vil selv usvikelig føle at jeg har gjort det. Hvor kan du tenke det skulle kunne falle meg inn å ville forstøte deg, eller blott bebreide deg noe? Å, du kjenner ikke en virkelig manns hjertelag, Nora. Det er for en mann noe så ubeskrivelig søtt og tilfredsstillende i dette å vite med seg selv at han har tilgitt sin hustru, - at han har tilgitt henne av fullt og oppriktig hjerte. Hun er jo derved liksom i dobbelt forstand blitt hans eiendom: han har liksom satt henne inn i verden på ny; hun er på en måte blitt både hans hustru og hans barn tillike. Således skal du være for meg her efter dags, du lille rådville, hjelpeløse vesen. Engst deg ikke for noen ting, Nora; bare åpenhjertig imot meg, så skal jeg være både din vilje og din samvittighet. - Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?
NORA (i sin hverdagskjole). Ja, Torvald, nu har jeg kledd meg om.
HELMER. Men hvorfor, nu, så sent -?
NORA. I natt sover jeg ikke.
HELMER. Men, kjære Nora -
NORA (ser på sitt ur). Klokken er ennu ikke så mange. Sett deg her, Torvald; vi to har meget å tale sammen. (hun setter seg ved den ene side av bordet.)
HELMER. Nora, - hva er dette her? Dette stivnede uttrykk -
NORA. Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med deg om.
HELMER (setter seg ved bordet like overfor henne). Du engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.
NORA. Nei, det er det just. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i aften. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre på hva jeg sier. - Dette er et oppgjør, Torvald.
HELMER. Hvorledes mener du det?
NORA (efter en kort taushet). Er deg ikke én ting påfallende, således som vi sitter her?
HELMER. Hva skulle det være?
NORA. Vi har nu vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig sammen?
HELMER. Ja, alvorlig, - hva vil det si?
NORA. I åtte samfulle år, - ja lenger, - like fra vårt første bekjentskap, har vi aldri vekslet et alvorlig ord om alvorlige ting.
HELMER. Skulle jeg da idelig og alltid innvie deg i bekymringer som du dog ikke kunne hjelpe meg å bære?
NORA. Jeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.
HELMER. Men, kjæreste Nora, ville da det ha vært for deg?
NORA. Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Der er øvet megen urett imot meg, Torvald. Først av pappa og siden av deg.
HELMER. Hva! Av oss to, - av oss to der har elsket deg høyere enn alle andre mennesker?
NORA (ryster på hodet). I har aldri elsket meg. I har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.
HELMER. Men Nora, hva er dette for ord?
NORA. Ja, det er nu så, Torvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville han ikke ha likt. Han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg -
HELMER. Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?
NORA (uforstyrret). Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet all ting efter din smak, og så fikk jeg den samme smak som du; eller jeg lot bare så; jeg vet ikke riktig -; jeg tror det var begge dele; snart det ene og snart det annet. Når jeg nu ser på det, så synes jeg jeg har levet her som et fattig menneske - bare fra hånden til munnen. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg, Torvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd imot meg. I er skyld i at der ikke er blitt noe av meg.
HELMER. Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?
NORA. Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.
HELMER. Ikke - ikke lykkelig!
NORA. Nei; bare lystig. Og du har alltid vært så snill imot meg. Men vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg syntes det var fornøyelig når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.
HELMER. Det er noe sant i hva du sier, - så overdrevent og overspent det enn er. Men herefter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nu kommer oppdragelsens.
NORA. Hvis oppdragelse? Min eller børnenes?
HELMER. Både din og børnenes, min elskede Nora.
NORA. Akk, Torvald, du er ikke mann for å oppdra meg til en rett hustru for deg.
HELMER. Og det sier du?
NORA. Og jeg, - hvorledes er jeg forberedt til å oppdra børnene?
HELMER. Nora!
NORA. Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgave torde du ikke betro meg.
HELMER. I oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du akte på det?
NORA. Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg makter ikke den oppgave. Der er en oppgave som må løses først. Jeg må se å oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nu fra deg.
HELMER (springer opp). Hva var det du sa?
NORA. Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.
HELMER. Nora, Nora!
NORA. Jeg vil gå herfra nu straks. Kristine tar nok imot meg for i natt -
HELMER. Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!
NORA. Det kan ikke nytte å forby meg noe herefter. Jeg tar med meg hva der tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, hverken nu eller senere.
HELMER. Hvilket vanvidd er dog dette!
NORA. I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i et eller annet.
HELMER. Å du forblindede, uerfarne skapning.
NORA. Jeg må se å få erfaring, Torvald.
HELMER. Forlate ditt hjem, din mann og dine børn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.
NORA. Det kan jeg ikke ta noe hensyn til. Jeg vet bare det blir nødvendig for meg.
HELMER. Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter.
NORA. Hva regner du da for mine helligste plikter?
HELMER. Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene imot din mann og dine børn?
NORA. Jeg har andre likså hellige plikter.
HELMER. Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være.
NORA. Pliktene imot meg selv.
HELMER. Du er først og fremst hustru og mor.
NORA. Det tror jeg ikke lenger på. Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva der står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem.
HELMER. Du skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke i sånne spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke religionen?
NORA. Akk, Torvald, jeg vet jo slett ikke riktig hva religionen er.
HELMER. Hva er det du sier!
NORA. Jeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjonen. Han fortale at religionen var det og det. Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke den sak også. Jeg vil se om det var riktig hva presten Hansen sa, eller iallfall om det er riktig for meg.
HELMER. Å, slikt er dog uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen rettlede deg, så la meg dog ryste opp i din samvittighet. For moralsk følelse har du dog? Eller, svar meg, - har du kanskje ingen?
NORA. Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de ting. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slikt noe enn du. Jeg hører også nu at lovene er annerledes enn jeg tenkte; men at de love skulle være riktige, det kan jeg umulig få i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin gamle døende far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på.
HELMER. Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du lever i.
NORA. Nei, det gjør jeg ikke. Men nu vil jeg sette meg inn i det. Jeg må se å komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg.
HELMER. Du er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er fra sans og samling.
NORA. Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.
HELMER. Og klar og sikker forlater du din mann og dine børn?
NORA. Ja; det gjør jeg.
HELMER. Så er kun én forklaring mulig.
NORA. Hvilken?
HELMER. Du elsker meg ikke mer.
NORA. Nei, det er just tingen.
HELMER. Nora! - Og det sier du!
NORA. Å, det gjør meg så ondt, Torvald; for du har alltid vært så snill imot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg ikke mer.
HELMER (med tilkjempet fatning). Er dette også en klar og sikker overbevisning?
NORA. Ja, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.
HELMER. Og vil du også kunne gjøre meg rede for hvorved jeg har forspilt din kjærlighet?
NORA. Ja, det kan jeg godt. Det var i aften da det vidunderlige ikke kom; for da så jeg at du ikke var den mann jeg hadde tenkt meg.
HELMER. Forklar deg nøyere; jeg begriper deg ikke.
NORA. Jeg har ventet så tålmodig nu i åtte år; for Herregud, jeg innså jo nok at det vidunderlige kommer ikke sånn til hverdags. Så brøt dette knusende inn over meg; og da var jeg så usvikelig viss på: nu kommer det vidunderlige. Da Krogstads brev lå der ute, - aldri falt det meg med en tanke inn at du kunne ville bøye deg under dette menneskes vilkår. Jeg var så usvikelig viss på at du ville si til ham: gjør saken bekjent for hele verden. Og når det var skjedd -
HELMER. Ja hva så? Når jeg hadde prisgitt min egen hustru til skam og skjensel -!
NORA. Når det var skjedd, da tenkte jeg så usvikelig sikkert at du ville tre frem og ta alt på deg og si: jeg er den skyldige.
HELMER. Nora -!
NORA. Du mener at jeg aldri ville tatt imot et slikt offer av deg? Nei, det forstår seg. Men hva ville mine forsikringer gjelde like overfor dine? - Det var det vidunderlige som jeg gikk og håpet på i redsel. Og for å hindre det, var det at jeg ville ende mitt liv.
HELMER. Jeg skulle gladelig arbeide netter og dage for deg, Nora, - bære sorg og savn for din skyld. Men der er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.
NORA. Det har hundre tusen kvinner gjort.
HELMER. Å, du både tenker og du taler som et uforstandig barn.
NORA. La gå. Men du hverken tenker eller taler som den mann jeg skal kunne slutte meg til. Da din forskrekkelse var over, - ikke for hva der truet meg, men for hva du selv var utsatt for, og da hele faren var forbi, - da var det for deg som om slett ingen ting var skjedd. Jeg var akkurat som før din lille sanglerke, din dukke, som du herefter skulle bære dobbelt varlig på hendene, siden den var så skjør og skrøpelig. (reiser seg.) Torvald, - i den stund gikk det opp for meg at jeg i åtte år hadde levet her sammen med en fremmed mann, og at jeg hadde fått tre børn -. Å jeg tåler ikke å tenke på det! Jeg kunne rive meg selv i stumper og stykker.
HELMER (tungt). Jeg ser det; jeg ser det. Der er visselig kommet en avgrunn imellem oss. - Å, men, Nora, skulle den ikke kunne utfylles?
NORA. Således som jeg nu er, er jeg ingen hustru for deg.
HELMER. Jeg har kraft til å bli en annen.
NORA. Måskje, - hvis dukken tas fra deg.
HELMER. Å skilles - skilles fra deg! Nei, nei, Nora, jeg kan ikke fatte den tanke.
NORA (går inn til høyre). Dess vissere må det skje. (hun kommer tilbake med sitt yttertøy og en liten vadsekk, som hun setter på stolen ved bordet.)
HELMER. Nora, Nora, ikke nu! Vent til i morgen.
NORA (tar kåpen på). Jeg kan ikke bli liggende natten over i en fremmed manns værelser.
HELMER. Men kan vi da ikke bo her som bror og søster -?
NORA (binder hatten fast). Du vet meget godt det ville ikke vare lenge -. (slår sjalet om seg.) Farvel, Torvald. Jeg vil ikke se de små. Jeg vet de er i bedre hender enn mine. Således som jeg nu er, kan jeg ingen ting være for dem.
HELMER. Men en gang, Nora, - en gang -?
NORA. Hvor kan jeg vite det? Jeg vet jo slett ikke hva der blir ut av meg.
HELMER. Men du er min hustru, både som du er, og som du blir.
NORA. Hør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus, således som jeg nu gjør, så har jeg hørt at han efter loven er løst fra alle forpliktelser imot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, like så litt som jeg vil være det. Der må være full frihet på begge sider. Se her har du din ring tilbake. Gi meg min.
HELMER. Også dette?
NORA. Dette også.
HELMER. Her er den.
NORA. Så. Ja, nu er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed - bedre enn jeg. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine her hen for å pakke sammen de ting som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt efter meg.
HELMER. Forbi; forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?
NORA. Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på børnene og på huset her.
HELMER. Må jeg skrive deg til, Nora?
NORA. Nei, - aldri. Det får du ikke lov til.
HELMER. Å, men sende deg må jeg dog -
NORA. Intet; intet.
HELMER. - hjelpe deg hvis du skulle behøve det.
NORA. Nei, sier jeg. Jeg mottar ingen ting av fremmede.
HELMER. Nora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?
NORA. (tar sin vadsekk). Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. -
HELMER. Nevn meg dette vidunderligste!
NORA. Da måtte både du og jeg forvandle oss således at -. Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.
HELMER. Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at -?
NORA. At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel.
(hun går ut gjennem forstuen.)
HELMER. (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet). Nora! Nora! (ser seg om og reiser seg.) Tomt. Hun er her ikke mer. (et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste -?!
(nedenfra høres drønnet av en port som slås i lås.)
