Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Den nye filosofiske systemvitenskap - 4. Leibniz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
4. LEIBNIZ
45
physique, Systéme nouveau og Monadologie. Spør man efter
hans personlige gjerning, så hadde den sitt midtpunkt i
arbeidet som bibliotekar i Hannover. Men han er dessuten
virksom som teolog, historiker, politiker og matematiker. Ved
siden av Newton har han opfunnet differensialregningen, som
er blitt et hovedmiddel til å granske naturen. Metoden,
fluk-sjonsaritmetiken som Newton kalte den, gjør det mulig å
følge naturvirkninger eller tankeoverganger i ubrutt rekke,
holde på kontinuiteten, regne med sammenhengen trots i al
tilsynelatende stans eller «brudd på linjen». For Leibniz høvet
metoden bra til å utvikle en særegen teori, nemlig den om
kraftens konstans, en teori bestemt til å avløse den efter
Descartes alment godkjente lære om den uforandrede
bevege-kvantitet. Leibniz viser til at i fysiken må en ta hensyn også
til overgangen fra bevegelse til stilstand. Han førte derfor
inn kraften som den store tilvære — konstans, tok på den
måte op i teorien en faktor som i sig rommet både bevegelse
og hvile. Med det er han blitt forløper til de tenkere som har
skapt læren om energiens konstans.
Den tanke Leibniz hadde om kraften utvikler han
nærmere i sammenheng med en lære han sansynlig har fra Hobbes,
og som går ut på at smådelene i legemene eier en ubrutt
tendens til å røre sig; Den sak greier han nærmere ut om i teorien
om monadene, det merkeligste i metafysiken til Leibniz.
Descartes’ filosofi var dualistisk; med det standpunkt er det den
hake, at vår trang til å la tanken stanse op ved et
enhets-ideal blir unøid. Spinoza lærte monistisk, og identitetssynet
hos denne filosof deler Leibniz på en måte med ham; men
Spinoza hadde skrudd alt tilbake på en eneste natursubstans;
med det rak en ikke helt frem; det stod på dette, at det ikke
blev greiet op om mangfoldet i tilværet. Med sin lære om
monadene var Leibniz ment på å bøte på feilen hos begge de
her nevnte filosofer. Det gis talløse monader, ingen av dem,
efter sin grunnart, fremmed overfor de andre. De svarer til
trinrekken hos de ulike ting og er selvstendige substanser
tillike. De er uten utstrekning; etslags metafysiske punkter,
kaller L. dem, uten å huske på at et punkt «uten utstrekning»
gir intet holdbart emne for tanken, ikke engang om en setter
det inni metafysiske klammer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
