Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - III. Den engelske erfaringslære. Brytninger med rasjonalistisk systemfilosofi - 4. David Hume
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
62 iii. den engelske erfar ingslære
fatning måtte billedet av tingene i den yttre verden bli, når
de enkelte deler i disse ting ikke lenger for tanken stod
sambundet omkring en fast kjerne, «substansen». Hume hadde
for sin kritik både av årsakslæren og av substansbegrepet
delvis en forgjenger i den franske filosof Malebranche. Men i
substansproblemet forfølger han sporet videre enn irøienfor
den fysiske verden. Sjelen blir regnet for en substans. Hvad
rett har en til det? Man tror på en sjel, fordi oplevingene i
ens indre henger inbyrdes sammen og byr på gradvise
overganger. I virkeligheten er sjelen en bundt med tilstander
som glir over i hverandre. Den sammenhengende enhet som
vi tenker forhånden eller endog mener oss å føie er ikke annet
enn refleksen av den kjensgjerning, at vi eier hukommelse,
og at den evnen også kan spille på emner for vårt såkalte
mere personlige liv.
I sin etik ser Hume dypere enn de tyske filosofer. Ikke
forstanden bestemmer det en gjør, føleisene er det som styrer
en og avgjør utfallet. De har to grunformer, lyst og ulyst.
Alle sinsrørelser og lidenskaper er bare videre utformninger
av disse to. Stundom bølger i vårt sinn striden mellem rolige
følelser og hete lidenskaper; får de rolige overtaket, så seirer
fornuften, sier vi. For å fremme gagnlige formål gjelder det
om å røre ved de rette følelser. Især en følelse virker som en
mektig løftestang, sympatien, den menneskelige
kammeratfølelse. Den yttrer sig som en helt naturlig giede over andres
velferd, smerte ved deres nød og pine.
I religionsfilosofien har Hume været en sann rydningsmann;
han førte her diskusjonen et skritt utover rasjonalismen, som
dengang rådde grunnen. Deismen, med dens lære om den
såkalte naturlige religion vilde konstruere de religiøse motiver
frem av fornuften. Hume tar emnet fore fra en helt ny side.
Han vil, i sin Naturlige religionshistorie, forklare religionen
psykologisk. Den er fremstått av menneskenes følelser. Trykket
av naturen og av livets tilskikkelser har virket. Følelsen av
angst og vanmakt drev individet til å søke hjelp hos høiere
vesener. Mangegude-Iæren er første naturlige religionsform.
Den historiske monoteisme med alle dens dogmer er ikke noe
avgjort fremskritt. Hume kritiserer læren om undere og den
teleologiske verdensforklaring. Ellers driver han, i sin Dialogues
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
