Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VED RONDANE OG SØLEN-FJELL 205
Det går stor ørret op den elven, og jeg
hadde lyst til å friste den; men der er ulent
opefter, og en skal helst være kjent for å
finne de rette hølene hvor storfisken står.
«Nå har je fått godt følje åt dei,» sa
Olav Åsheim og kom smilende in fra
telefonen. «De er skredder’n her i bygda, berre
fiskjar fins itte her omkring. Han mente
godt om været idau, å var huga på å dra.
Min hain får itte fri før ve ett-tia, da kunne
’n møte dei ve Misteregga.»
Joho, det passet mig bra. Jeg hadde også
en del å gjøre før den tid.
«Du kain få me dei sønnen min, hain
Vekjle-Olav, for å vise dei benveien gjønnem
skogøm.»
«Hain er låghalt, skredder’n,» la han
til, «å har stivt ben; min de ska du itte
bry dei om. Hain klyv i fjell-veggen, og
går i skogøm, like ratt som noen. Berre
jeger fins de itte heill, her i bygda.»
Vi dro avsted, Vesle-Olav og jeg, sån ved
tolv-tiden. Først måtte vi sette over
Rena-elven, da flommen tok broen her i vår. Så
bar det op gjennem skogen. Steikende varmt
var det, og en fikk ta av de klærne en
kunde. — Som vi kom opefter ble jeg mer
og mer spent på å få se denne merkelige
skredder.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
