Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
208
Da de endelig forstod at alle sjørøverne var samlet
på Skilpaddeøen, gikk de i inn i hulen for å nå oss. De
var riktignok ikke sikre på at vi lå derinne ennu, men
de håpet det. Det var en besværlig gang; for de hadde
ikke noget lys og måtte derfor føle sig frem. Imidler-
tid var det ikke mulig å ta feil av veien. De snek sig
frem som katter i det dype mørke, redde for å gjøre
nogen støi som kunde forråde dem.
De gikk stadig fremover. Der var intet lys å se,
det var belgmørkt. Var de da ikke snart fremme ved
hovedhulen? Hyss, hvad var dette? De syntes å høre
stemmer. Sakte, sakte! Det er nogen som snakker; de
kom nærmere, og Mary hørte tydelig Jens” stemme,
som likeså plutselig hører op. Der er en annen
stemme. Den taler hånlig og truende. Der lyder skritt
i den store hule; det var båtsmannen.
Endelig kom de frem til det sted hvor hulens arm
gikk ut fra den store hule. Deres øine var nu så vant
til mørket, at de ved det lille lysskjær som strålte til-
bake fra Apekattøen, hvis trær blev oplyst av sjø-
røvernes bål, kunde se to menneskelige figurer ligge
på jorden. Var det venner, eller fiender? Var nogen
i nærheten?
Dette var spørsmål som de tenkte mens de med
spent opmerksomhet lyttet og stirret. Alt var stille.
Sterke Hai hvislet som en slange. Jeg trodde at det
var en slange, og gjorde uvilkårlig en bevegelse. Selv
Jens, som var meget modigere enn Jeg» syntes nok at
det var en høist ubehagelig stilling å ligge bunden på
hender og føtter når slangene krøp omkring oss. Også
han gjorde en bevegelse og forsøkte å reise sig.
«Hvite Blomst tale,» sa indianeren, «men sakte.»
«Håkon, Jens!» lød det sakte gjennem hulen. Dette
virket ennu mere enn slangens hvislen, ti med en heftig
kraftanstrengelse vendte Jens og jeg oss rundt og stod
på våre knær. Nu kunde de bedre se oss og gjen-
kjenne oss.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
