- Project Runeberg -  Ung må verden ennu være /
161

(1947) [MARC] Author: Nordahl Grieg
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

I tiden som fulgte, arbeidet Donald like meget som
før, men uten glede. Han snakket ikke lenger med Ann
om det han sendte; når hun spurte om grunnen, svarte
han: du vet, efter en tid blir alt rutine.

Det var ikke så lite som han efterhånden mislikte ved
sitt Moskva-liv. Inntil det latterlige levde han og de
andre utlendingene som en isolert kaste. Meget skyldtes
selvsagt russerne som skydde dem; resten gjorde de selv.

Omgitt av slit og savn fikk diplomatfestene i de gamle
store paléene et spøkelsesaktig skjær. Her blev spist på
porselen, drukket av glass og danset under lysekroner
som hadde tilhørt de drepte, fordrevne eller forarinede,
kjøpt i antikvitetsbutikkene for billige sovjetrubler.
Triumferende holdt det gamle regimes utenlandske
samtidige stillingen; lys levende satt de og kalte hverandre
marki og greve, uten skuddsår i tinningen; selve deres
tilværelse her, stengt ute fra gaten med tykke
silkefor-heng for vinduene, var som en revanche for dem som
tapte. Donald og Ann fulgte i all beskjedenhet med;
deres tro kokk Sasja så på dem med ydmyge øine som
de var fyrst og fyrstinne Jusupoff. Det var ikke et nytt
liv de fikk opleve; de blev derimot drevet mistroisk
tilbake i historien: der hører dere hjemme.

Donald kunde meget vel tenke sig å komme bort fra
Moskva; men nå da han behersket sproget og var
kommet inn i forholdene, vilde vel avisen holde ham her
borte et par år, minst. Det måtte være godt å få en
op-gave, tenkte han, hvor selve begivenhetene var så
voldsomme og ubestridelige at han fikk skrive det han selv
vilde. En krig for eksempel.

Innesperret i Moskva hadde han en eneste befrielse:
Ann. Han hadde ikke bruk for henne som kamerat
lenger; bittert tenkte han at det var ikke så meget å dele

ii — Grieg: III.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 05:06:42 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/gnungma/0163.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free