Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— I det nordiske folkehjemmet, sa Knut, vil
arbeidere og kapitalister i noen tid sitte vennlig side ved side
og være hverandres fange. Utfallet ute i Europa vil
avgjøre hvem av fangene som blir befridd. Han lo:
— Det blir en spennende ventetid.
De gikk ut på gaten.
Kira hadde sittet taus under samtalen, hun forstod
såpass tysk at hun kunde følge med, men ikke snakke.
Da Bruvik var gått, sprang hun op: — Slik er
arbeiderklassen i de demokratiske land! ropte hun med lynende
øine. Når det går oss godt, kan vi brukes til å styrke
dem. Da får de mot til å gå på, og mer følelse av
menneskeverd. Men går det oss dårlig, kjennes de ikke ved
oss, og blir det krig mot oss, vil de ikke hjelpe oss.
Hvorfor er det bare våre mennesker som må sulte og forsake
for å skape rettferdighet, hvorfor skal bare våre menn
drepes? Er deres mennesker så meget helligere enn
våre? Vi har akkurat de samme ting å ønske fred for,
barn som leker og grønne trær og store tykke blonde
piker som går i sommernatten.
Leonard og Heinz måtte le, men i Kiras indignasjon
fantes ikke humor. — De vil ha det så billig, utbrøt hun
forarget.
Siden begynte de å tale om Tyskland. — Noe nytt?
spurte Kira og grep Heinz om hånden. Han svarte
fortrolig: — Godt nytt. Han nevnte ikke sin far, men
snakket om arbeid som de gjenblevne kameratene gjorde.
De holdt kamplysten vedlike. Ingenting var for lite for
Heinz. Han refererte endog opsetsige svar. Kira fant
det også meget betydningsfullt. Kanskje verget han sig
mot anklagen nettop om at de hadde tapt, tenkte
Leonard.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
