- Project Runeberg -  De elendige / I /
107

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 107
i nabolaget. I femtenårsalderen drog hun til Paris for
å «søke lykken». Fantine var vakker og holdt sig ren
så lenge hun kunde. Hun var en frisk, lyshåret pike med
vakre tenner. Hun hadde fått gull og perler i medgift,
men gullet bar hun på hodet og perlene i munnen. Hun
arbeidet for å leve; og for å leve elsket hun; ti hjertet
har også sin hunger.
Hun elsket Tholomyés.
For ham et lite forhold, for henne kjærlighet. Gatene
i studenterkvarteret der det myldret av studenter og gri*
setter, så denne drømmen bli til. I denne labyrinten om;
kring Pantheon, der så mange kjærlighetsforhold blir knyt*
tet og løst op, hadde Fantine lenge flyktet for Tholomyés,
men slik at hun alltid møtte ham. Der er en måte å
flykte på, som ligner å søke op. Kort: idyllen blev til.
Blachevelle, Listolier og Fameuil var sammen med
Tholomyés en slags klikk som han var hodet for: Han
eide vidd.
Tholomyés var riktig en student fra gamle dager. Flan
var rik; han hadde fire tusen francs i årlig rente; og fire
tusen francs vekker herlig forargelse i studenterkvarteret.
Tholomyés var en levemann på tredve år og hadde holdt
sig dårlig. Han var rynket og tannløs, og hadde tilløp
til måne, og om det sa han sorgløst til sig seiv: «Måne
i tredveårsalderen, skallet i firtiårsalderen.» Fordøielsen
var det ikke rart med, og det rant av det ene øiet. Men
som ungdommen tok av, tok munterheten til. Han lot
vitser tjene for tenner, munterhet tre istedenfor hår.
ironi for sundhet, og øiet som rant, lo alltid. Han var
i forfall, men likevel i full blomst. Hans ungdom som
hadde pakket sammen lenge før tiden, trakk sig tilbake
i god orden, under munter latter, og han var alltid i fyr
og flamme. Han hadde fått et stykke forkastet på Vaude*

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:12 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/1/0109.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free