- Project Runeberg -  De elendige / I /
357

(1930) [MARC] Author: Victor Hugo Translator: Inge Debes
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

De elendige 357
igjen. Det hjalp henne til igjen å få det riktige synet
på det som var rundt omkring henne. Hun følte at hun
var kold på hendene som var blitt våte da hun trakk
vannet op. Hun reiste sig. Angsten kom over henne
igjen, en naturlig, uimotståelig angst. Hun hadde bare
en tanke, å flykte, å flykte alt hun orket gjennem sko*
gen, over markene, til husene, til vinduene, til de tendte
lysene. Hun fikk se bøtten foran sig. Så stor var skrek*
ken for madam Thénardier at hun ikke våget å flykte
uten vannbøtten. Hun grep i hanken med begge hender;
det var så vidt hun kunde løfte den.
Hun gikk omtrent et dusin skritt, men bøtten var full
og tung, og hun måtte sette den ned på jorden igjen.
Hun pustet ut, så løftet hun bøtten på ny og gikk videre,
denne gangen litt lenger. Men hun måtte stanse igjen.
Da hun hadde hvilt nogen sekunder tok hun fat;: igjen.
Hun gikk krum med bøid rygg akkurat som en gammel
kone; vekten av bøtten strakte de magre armenc; de små
våte hendene blev stive og kolde av å holde i jernhan*
ken; rett som det var måtte hun stoppe op, og hver gang
skvalpet det kolde vannet fra bøtten og ned på hennes
nakne ben. Dette skjedde dypt inne i en skog om natten
ved vintertid, langt borte fra alle mennesker, og det var
et barn på åtte år. Det var bare Gud som så den sørge*
lige hendelsen. Og sikkert også moren.
Cosette stønnet og hulket, men torde ikke gråte, så
redd var hun for madam Thénardier seiv om hun var
langt borte. Hun kunde ikke gå fort på denne måten.
Hun måtte gjøre hvilen kortere og hver tur så lang som
mulig. Hun tenkte med redsel på at det vilde ta en time
før hun nådde Montfermeil på denne måten og madam
Thénardier vilde slå henne. Denne angsten blandet sig
med angsten for å være alene i skogen om natten. Hun

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 08:34:12 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/hvelendige/1/0359.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free