Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
27
15. september.
Jeg har sett dig igjen, tante Estrid.
Men brevene tør jeg ikke gi dig. Ikke efter denne
sommeren. Det er jo ikke mulig å forklare det
altsammen, ikke engang til dig. Men snakke med dig
på denne måten, må jeg. Det er som jeg ser litt
klarere efterpå.
Det gjorde jeg også sist jeg skrev til dig. Og
jeg bestemte mig til å gå rett til Kåre og si at det
passet nok ikke allikevel, og at nu skulde det være
slutt. Han lo av mig, han tok mig i armene sine og
sa jeg var noe aldeles nytt i hans liv, en slik
vettskremt liten fugleunge hadde han aldri vært ute for,
og den slapp han ikke så fort igjen.
Det er som jeg mister all vilje når jeg ser Kåre,
jeg må gjøre som han vil. Og allikevel, allikevel går
jeg like fattig fra ham hver gang. Det er noe som
mangler. Det er noe han ikke gir.
Hadde jeg bare ikke gått med Clas dengang, og
oplevd hvad jeg oplevde, vilde jeg kanskje ikke
merket forskjellen!
Men nu —
f Det er noe jeg ikke forstår i dette.
Slik gikk sommeren, Kåre og jeg møttes i heien
på et bestemt sted som ingen visste om, vi kom fra
hver vår kant og gikk til hver vår kant. Engang jeg
gikk hjemover møtte jeg Clas. Da skjedde det noe
rart. Jeg hadde bare en eneste tanke, at jeg måtte
søke beskyttelse hos ham! Mot mig selv, mot Kåre.
Det kom voldsomt over mig da jeg med ett stod
overfor ham og så det bleke ansiktet hans med de
forunderlige øinene som både ser og ikke ser, fordi de hele
tiden ser inn i noe bakenfor en, noe veldig, slik
føles det.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
