- Project Runeberg -  Livets Tre. Roman /
109

(1938) [MARC] [MARC] Author: Lilly Heber
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

109

som av en eller ånnen grunn er gått i vranglås, men
hvor begge parter allikevel utnytter hverandre
grundig hele døgnet igjennem, blev avløst av frie
forhold? Jeg har prøvd begge deler, så jeg vet det.»

Det blev en plutselig taushet. Rakel satt noen
øieblikk med bortvendt ansikt før hun fortsatte:

«Estrid, husker du den aftenen jeg kom til dig
like før jeg forlovet mig med Karsten? Jeg måtte
snakke med noen, jeg var i slik tvil! Jeg nevnte for
dig at jeg hadde vært glad i en mann som nu var
død, at jeg ikke kunde glemme ham. Mer kunde
jeg ikke si dig dengang, men du skjønte naturligvis
sammenhengen likevel.»

Da Estrid ingenting sa, fortsatte Rakel langsomt,
nølende: «Jeg kjente ham i de aller første årene
han slet sig frem som juridisk student inne i Oslo,
han sultet og led vondt, moren, en fattig
embeds-mannsenke vestpå etsteds, med mange barn, kunde
ikke støtte ham det aller minste. Det eneste jeg
kunde gjøre for ham var å gi ham all den kjærlighet
han trengte. Det gjorde jeg, det var det
selvfølgeligste av alt. Vi ... vi hadde et lykkelig år sammen.
Her var ingenting gitt på forhånd, ingen faste
forutsetninger, ingen «besiddelse» fra noen av partene,
ingen «rett» over den annen. Men finhet og
varsomhet — han var det følsomste jeg noengang har
truffet. Det var alltid nytt og friskt, og like ufattelig
hver gang . . .»

Rakel tidde en stund, stemmen vilde ikke mer.
Så fortsatte hun, tonløst: «Jeg tror vi begge innerst
inne visste at det ikke skulde få vare. Efter en tid
blev han syk. Doktoren konstaterte gallopperende
tæring — han hadde hatt det for vondt, var
underernært. Seks uker efter den dagen jeg fikk vite det,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 15:37:00 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/livetstre/0109.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free