Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Avreisen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
134
flere andre eventyrland i kveldens solild over hav og himmel.
«Så trett jeg var, jeg måtte være oppe for å suge i mig all denne
skjønnhet i lange svalende drag.» Og videre trakk den underholdende
kyst sine vekslende billeder forbi, i solfylte dager og lenger nord i
netter enda skjønnere enn nogen dag.»
«Et herlig land. — Jeg undres om der i hele verden finnes en
seilled som denne. Disse uforglemmelige morgener, når naturen
våkner til liv, skoddeheimen sølvglinsende hvit over fjellene, toppene
strekker sig opover den som øer av havet. Den strålende dag over
de hvite blinkende snefjell. Og så kveldene med solnedgangen og
den bleke måne. Fjeller og øer tause og drømmende som en ung*
doms lengsel. Hist og her forbi vennlige små havner og hus, smi*
lende med grønne trær omkring. Akk, de vekker lengsel tilbake til
livet og varmen, disse lune hjem i ly av holmene. En kan slå med
nakken ad naturskjønnhet så meget en vil, det er dog en stor ting
for et folk å ha et fagert land, la det så være fattig. Aldri stod
det klarere for mig enn nu da jeg skulde forlate det.»
Overalt i leden møter de hilsende folk. Fra jakter og fembøringer
og færinger, — fiskere og bønder, kvinner og barn. Fra alle byene
dampere fullpakket av folk som hilser og vinker og ønsker lykke
til reisen, med musikk og sang og kanoner.
Oppe i Helgeland ute på en naken knaus stod en gammel kone
og viftet og viftet. Plassen hun var fra lå lenger inne bak fjellet.
«Jeg undres oin det er tii oss hun vifter?» sier Nansen til losen.
«Ja det var sikkert», svarte losen. «Hvordan kan hun ha greie på
oss?» «Å, her kjenner de nok til Fram og hele ferden i hver en
stue. Og de vil nok vente på at dere kommer tilbake også, kan
De tro.»
Om kvelden sitter han der og ser utover og tenker: Her sliter
det norske folk sitt ensomme liv, i kamp med steinen, i kamp med
havet. Det er dette folket som sender oss ut mot det store våg*
somme ukjente, dette folket som står der i fiskerbåten og ser undrende
efter Fram, hvad tenker de egentlig om ferden, om nytten ? — «dem*
rer der kanskje et øieblikk en ny ufattelig verden, med higen mot
noget de ikke kjenner til? —
Og mennene her ombord, som lar kone og barn tilbake. Hvad
lidelse var ikke adskillelsen, hvad lengsel og savn rummer ikke
fremtiden ?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
