Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Driften
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
156
årene, er den drøm Nansen forteller om den 28. desember 93: «En
uhyggelig drøm». Svenskene gjorde plutselig nattlig innfall i Bergen,
hele Vågen var full av mudderprammer, stappfulle av soldater.
Jeg syntes jeg reiste i et tog utover Tyskebryggen sammen med en officer,
vi hadde en kanon på vognen og skjøt på mudderprammen med
granater, jeg huket mig godt ned i vognen efter skuddet, da jeg
ventet en salve fra svenskene. Men de var tause og stille i måne*
skinnet. Vi for videre med toget, jeg var meget ille til mote, og
trettet med officerene fordi de ikke straks overdenget svenskene
med de stakkars soldater vi hadde, nu mens de gjorde landgang,
senere blev det for sent.
Senere i drømmen bodde jeg langt oppe i landet, og der kom
en svensk officer og underrettet mig om at nu rykket de samtidig
inn og tok Kristiania. En uhyggelig drøm, som forhåbentlig intet
har på sig.
Da Nansen i 96 kom tilbake, var det første han spurte om:
«Hvordan har min kone det, og hvordan står det til med den
norske politikk?»
Polarnatten — den i alle polarsagaer så fryktede polarnatt
fyller og betar Nansens sjel.
«Noget mere vidunderlig skjønt enn polarnatten finnes ikke.
Et drømmesyn, malt i alle sjelens fineste toner .... Ingen former,
alt demrende, drømmende farvemusikk, en fjern uendelig melodi, i
dempede strengetoner. Men er ikke all livets skjønnhet slik, høi
og fin og ren som denne natt? Gi det sterkere farver, og det er
ikke lenger så skjønt. — Som en umåtelig kuppel hvelver himmelen
sig over dig, blå der oppe, grønn nedover mot randen, nederst nede
lilla fiolett. Oppe på det blå hvelv blinker stjernene, samme fred
som alltid, venner som aldri svikter. Så rister nordlyset sitt sølv*
glitrende slør utover hvelvet, snart gult, snart grønt, snart rødlig,
spredes, samler sig igjen i urolig jag, vugger så i lysende sølvbånd
med rike folder; glitrende strålebølger farer henover, og glansen
svinner for et øieblikk. Nu leker det med nogen flammespisser
helt oppe ved senit, med ett skyter en kraftig stråle op gjennem
like fra himmelranden — så smelter hele sløret vekk i måneglansen.
Det er som en hører sukk fra en bortdragende ånd. Bare hist og
her svevende lysskyer, vage som en anelse — det er støvet fra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
