Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
men med bjørnen i tusen år? Måtte ikke alle, både den
hvite og den blå, gi sin harme luft over sånt?
Reven drog av sted med alt hva den kunne komme
over. Det var ting som den ikke hadde den fjerneste bruk
for, men som kunne være viktige for oss. Silkehoven som
vi skulle ha til å fange smådyr i sjøen med, hadde Nansen
lagt f or sk j ellige ting i og gjemt ved en stor stein. Fra dette
stedet stjal reven en harpunline, en liten pose med
stein-prøver som Nansen hadde tatt med seg fra det første bare
landet vi traff på. Men det verste av alt var at reven stjal
et snørenøste som vi skulle ha fabrikert sytråd av.
Termometeret hadde den særlig lyst på. To ganger drog den av
gårde med det, men vi fant det igjen. Tredje gangen tok
den det visst med seg inn i hulen sin, for vi fikk aldri se
det igjen mer. Nå hadde vi bare et minimumstermometer
tilbake, og det surrer vi forsvarlig fast til en av sledene
som gjorde tjeneste som termometerbur. Det var et stort
termometer med tydelig grei inndeling, søylen var av
me-taxylol og rødfarget. Vi kunne få en noenlunde korrekt
avlesning, selv når det var mørkt. Vi fikk aldri i stand en
lampe eller fakkel til å gå ute med, det ble bare med
snakket. Det var synd at vi ikke hadde råd til å skyte
reven som gikk der sånn som et annet husdyr omkring
oss. Og blårevskinn som var så kostbart! Men det var ikke
så verdifullt for oss. Det var bare kjøttet som tellet, men
en reveskrott var for lite til å ofre en patron på. Nansen
skjøt riktignok to i ett skudd en gang, og en annen gang
var han nødt til å skyte en som ikke ville vekk. Vi syntes
forresten at hvitreven var penere enn den blå. De var så
kritthvite at det nesten var synd å ta i dem, og de hadde
så bløt og fin en pels. Vi fikk likevel bruk for dem, men
ikke før vi reiste ut fra hytta. Da skar vi opp de fine
skinnene og brukte dem til å binde over åpningen på
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
