Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MED FRAM OVER POLHAVET
mente for alvor å ha begynt? Det var ikke mig som forlot den,
men det var skjebnen som ved ytre tilfeldige omstendigheter pirket
litt ved mitt liv, og straks var hele dets løp et nytt. Vel mente jeg
bare det var en midlertidig forfriskningstur hin ferd til Grønland,
efterat hjernen var overanstrengt. Planen var jo heller ikke ny hos
mig; men det blev en vel lang forfriskning, og nu sitter jeg her,
over 6 år senere, og er ennu ikke vendt tilbake, men travet videre
på den nye ørkenvei, dette er sikkert det verste brudd i mitt liv,
som jeg vel alitid kommer til å lide for, og som gjør at jeg vel
neppe finner et virke å samle mig helt om, det har splittet mitt liv
i to eller flere deler som ikke vil henge sammen, og den ene del
gjør at den ånnen synes tapt tid som kunde vært anvendt bedre
og til å gjøre det hele harmonisk.
Hele mitt liv har jeg likesom gått og ventet på den store idé,
den hvorfor mitt liv skulde være en kamp, skulde slå ned i mig
som et lyn, jeg har anet både hist og her, men aldri er det store lyn
kommet. Det har vært små gnister fra en kunstig ladet leydner*
flaske, jeg trøstet mig alltid med at jeg var ung og fremtiden vilde
bringe det, når jeg kastet mig uforsagt inn i opgavene, men nu er
jeg begynt å tvile, jeg er neppe helt ung lenger, den tid da lynene
kommer, om de overhodet slår ned, er våren og sommeren, men den
svinner hurtig, og fremtiden bringer neppe nogen. A, bedre var det
vel å være en nyttig maur uten lyn, enn et flagrende nordlys, hvis
hele liv er en søken efter sin egen likevekt, og som svinner før den
er funnet, bare en vill ørkesløs dans uten mål over det stjernesådde
himmelhvelv. Hvor det dog kanskje om det hadde samlet sig, var
blitt en stjerne av mindre rang, og hvor lite skulde det ikke til for
at den samling virkelig var foregått, bare en liten forandring, bare
et ord hadde kanskje vært nok, og mitt liv hadde utviklet sig harmo*
nisk som en stille elv, fremdeles hadde jeg kanskje sittet der som en
aktverdig zoolog, jeg hadde virkelig for en eneste gang funnet min
likevekt. Naturligvis hadde jeg da styrtet løs på den opgave jeg
anså for den høieste, å spore tankelivets ophav, utdype nervesystem
mets innerste bygning og sammenheng fra grunnen av, jeg mente
alt å ane nye baner, og der åpnet sig syner som tyktes å føre videre
frem. Hvem vet, kanskje hadde de også gjort det, vel bærer jeg
innerst inne på de samme syner, ennu det som jeg engang mente å
ane og ikke kan glemme, der behøves ikke mere enn at en anatom
137
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
