Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
257
res og frisinnedes representanter rådet fra. Først 10. august 1911
blev innstillingen behandlet. Prinsipielt møtte stemmeretten
denne gang ingen motstand. Der var ingen Malm, ingen Årctan-
der til å skape sensasjon. Men det var ikke få av regjerings-
partiet, således høires fører, president Bratlie, og Hagerup Bull
(høire) som rådet til å vente. Norge var et foregangsland med
hensyn til kvinnens stilling, og derfor burde man ikke innlate
sig på eventyr. Man hadde bare gode erfaringer om kvinnenes
offentlige optreden, men det var best å bie til over neste valg
når man visste litt mere. Denne holdning var rent komisk, mente
socialisten Buen, omtrent som man sier til en fattig mann: «Ja-
vel, mat har du rett til, og det skal du få, men du får vente
til neste periode.»
Det var litt kjekl mellem høire og radikale om høires stilling
til kvinnesaken, idet Thallaug mente høire stadig hadde hjulpet
frem kvinnestemmeretten, mens Bryggesaa og andre hevdet at
partiet alltid bare hadde strittet imot.
I april 1911 hadde den internasjonale stemmerettsallianses
president, fru Carrie Chapman Catt, besøkt Oslo, og statsminis-
ter Konow hadde i en stilfull fest på Grand holdt hovedtalen for
henne og hilst henne som lederen av den bevegelse, Norge var
stolt av å ha fremmet. Mangen en kvinne som satt på stortings-
galleriene for å følge debatten 10. august fattet håp, da de så
Statsministeren og flere av Regjeringen innta sine plasser. Men
statsministeren forholdt sig taus. Flere venstrerepresentanter
talte varmt for de 255 000 utelukkede, og Landskvinnestemme-
rettsforeningens forslag, optatt av Havig, manglet bare 7 stem-
mer på %"s majoritet, 73 stemte for, 47 imot. De 73 var venstre
undtagen lensmann Aarnes, socialistpartiet og 16 av høire og
frisinnede venstre.
Man kan ikke undres over at mange ønsket å se tingene litt
an. Men kvinnesakskvinnene var så forvent med medgang at
de blev rent fornærmet. «Uten at komme med en eneste for-
nuftig indvending mot reformen,» klaget Gina Krog, «uten at
anføre en eneste rimelig grund, gir man, under forsikringer om
yndest og bevaagenhed, ordre til at en stor skare norske borgere
skal behandles uretfærdig, de skal vedbli ved lov at være utskilt
som en særskilt underklasse, naar det gjælder politiske valg.»
Men i 1914, hundreåret for Norges frihet, måtte norske kvinners
politiske frigjørelse være fullbyrdet. («Nylænde» 1911, s. 303.)
17
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
