Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
«Bodøsaken». — Den engelske regjering støtter forbrytere.
Karakteristisk for den måten englenderne gjennom alle tider har gått
fram på overfor de små stater, er den beryktede «Bodøsak», hvor den engelske
regjering direkte støttet engelske smuglere som hadde satt seg fast i Bodø. Da
de norske toldere skred inn, fanget englenderne vaktmannskapet, brøt opp
pakkhuset, stjal de beslaglagte varer og seilte avgårde med dem. De fangne
nordmenn ble satt av på havet utenfor Bodø i en elendig båt, så det var et
under at de kom fra det med livet.
«Forholdet var altsaa,» sier professor Sars (i Norges Historie, Bd. VI, 1
side 176), «at en række aldeles aabenbare, utvilsomme forbrydelser var blevet
begaaet af disse udlændinger paa norsk grund: smuglere, væbnet modstand
mod lovlig øvrighed i lovligt ærende, indbrudstyveri, strafbar hensynsløshed
ligeoverfor medmenneskers liv og helbred. Selvfølgelig burde alt dette været
henvist til domstolenes paakjendelse. Istedet derfor blev det gjort til
gjenstand for diplomatisk forhandling. De engelske smuglere optraadte med støtte
af Englands regjering som de forurettede.»
Og det lyktes dem ikke alene å unngå forfølgning og straff, men de fikk
drevet igjennom at beslagleggelsen av varene skulle oppheves, og at det straks
skulle utbetales 2 500 pund av statskassen i erstatning, og at det skulle tilståes
tollfrihet for tilsammen 15 500 pund i fire år.
Denne ståt er det som ynder å kalle seg «de små nasjoners beskytter».
Englands kamp mot Norges fiskere.
I tiden etter 1814 og framover til verdenskrigen i 1914 skulle man trodd
Norge fikk være i fred for England. Men det var ikke tilfelle. I denne tiden
blir den engelske kampen mot de norske fiskere stadig skarpere. England vil
alene være herre på havet, og vil ikke engang anerkjenne de norske fjordene
som norsk territorium, og når det gjaldt fiskerne, forfektet de det standpunkt,
al de, som verdens herrer skulle ha rett til å fiske like opp i strendene til
andre folk. Fiskerigrensen hadde fra gammel tid av vært bestemt ved bankenes
utstrekning i havet, i motsetning til nøytralitetsgrensen som var én mil (4
kvartmil) fra land. I 1747 fikk således russerne lov til å fiske på
Finnmarkskysten utenfor 4-milsgrensen mot å betale en avgift. Havet utenfor
4-milsgren-sen ble altså også betraktet som norsk område. Det vil føre for langt her å
komme inn på utviklingen i denne sak. Fiskerne i Nord-Norge har kjempet en
fortvilet kamp for sin rett til fiskebankene mot de utenlandske, særlig engelske
trålere.
England krevde rett for seg til å fiske med trål like inntil 3 kvartmil fra
land langs norskekysten. Men den samme rett skulle ikke gjelde for fiskerne
44
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
