Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra den aller første tid i frimureriet finner vi og et valgspråk som
fremhever likhet mellom alle mennesker. Alle er like når de bare er mennesker.
Alle mennesker er brødre. Humanismens idé skulle forene alle, bryte ned alle
skranker mellom raser og nasjoner, og av denne ubestemmelige masse skulle
det oppstå en ny «menneskehet», hvis mål var den største materielle rikdom
for individet og det enkelte menneskes uhemmede frihet i forholdet til staten.
Hvor fjern er ikke en slik tankegang for norsk tanke og egenart. Henrik
Ibsen feller i «Brand» dommen over denne unorske ånd:
Human! Ja dette slappe ord
er feltråb for den hele jord!
Med det hver stymper hyller til,
at ingen dåd han tør og vil;
med det hver skrælling dækker over,
at ej han alt for sejren vover;
i ly af det blir letvindt brudt
hver uslings løfte, fejgt fortrudt; —
I pusling-sjæle gør tilsidst
af mennesket en humanist!
Alt det som gir folket kraft og styrke skal holdes nede. Æresbegrepene,
kampen for hjem og folk, fedrelandskjærligheten, ætt og odel, med andre ord:
Alt det som for våre forfedre hadde verdi, skulle vekk, fordi det var disse
tanker som holdt folket og nasjonen sammen. Og like til den dag i dag er det
disse begreper som danner innholdet i frimureriet. Marxismen, som var en
fortsettelse av den franske revolusjon, forfalsket arbeidernes sunne reaksjon
mot kapitalismen og utbytningen og fikk snudd den om til en internasjonal
kamp for alle proletarer. «Proletarer i alle land, forener eder!» Slagordet fra
den 3. internasjonale er i virkeligheten ikke noe annet enn den direkte
konsekvens av frimurernes læresetninger.
Men del borgerlige frimureri kunne ikke selv nå målet. Det måtte
sterkere krefter til. Tankene måtte vinne gjenklang hos massene, for at denne
«folkeforbrødring» skulle slå helt igjennom. Det dreide seg ikke her om noen
forståelse og gjensidig aktelse for individene og folkene, etter at disse først
hver for seg hadde vunnet fram til et nasjonalt fellesskap, men om en
despotisk såkalt «forbrødringsprosess» av alle individer i en grå masse. Det gjaldt
å vinne arbeiderne for denne tanken. Men for arbeiderne og bøndene var en
slik tanke fremmed. For dem var samhørigheten med folket og det at de i sitt
arbeid var knyttet til sitt land en selvfølgelighet. For dem var
fedrelandskjærligheten et ganske anneriedes selvfølgelig begrep enn for den borgerlige libe-
175
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
