Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Litt om våre folkeeventyr og våre nye eventyrtegnere. Av Sören Onsager
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sören Onsager
Alf Rolf sen: »A nei! Fanten og
barnet og barhytta da/» skrek hun.
Av »Håkon Borkenskjegg».
den beste kunst rummer også andre ting,
ting som öiensynlig er ham nokså fremmed.
Tenk på hvad Erik Werenskiold og
Kittelsen har gitt i sine tegninger av skjönn
naturfölelse, poesi, menneskelighet og
hjertelag.
Så er det Dagfin Werenskjold, hvis
illustrasjoner gjennemgående er temmelig
mislykkede. Dette forbauser, da man nettop
skulde tro han her vilde gjöre gode ting.
I enkelte av sine malerier har han nemlig
vist evner som kunde peke hen på
eventyrene — ofte har han gjort helt ut
fremragende saker. Men i disse tegningene er han
for det meste lös og sleivet i formen og
ödelegger de ofte gode anslag med store,
stygge tuschtoner. Han stivner i
halvnaturalistisk ornamentikk, og pröver han å
fri sig fra det, blir tegningen lös og
intetsigende. Dog er enkelte av vignetterne
vakre, men litet eventyrlige, som f. eks.
den til »Bruskebrura». En tegning som den
av brura med fire alens nese er så stygg og
så lite morsom, at den ikke burde vært
tatt med i samlingen.
Alf Rolfsens tegning av den forferdede
bruden ved vinduet (i »Håkon Borkenskjegg»)
er helt i eventyrets ånd, storladent fortalt
og av praktfull virkning — den er med rette
benyttet som omslagstegning til bindet.
Ellers har Rolfsen gjennemgående gode
ting utover hele boken. Den förste tegning
jeg så var uheldigvis den med piken som
setter hode på sösteren. Den virker ikke
bra med de stive, kantete konturer, omenn
selve hodene er fölsomt og vakkert tegnet.
Den er fra 1934 og antagelig en av de förste
han laget. Blår man videre, fortar dette
förste uheldige inntrykk sig straks — der
kommer bedre og bedre ting utover.
Rolfsen legger ali vekt på
tegningens-struktur — komposisjonen er fast
sammenbygget, ofte er den som hugget i granitt —
ingen utglidning noget steds.
Linjenes-brytning er også nöie beregnet. Visstnok
kan man vei si at denne konstruktive
opbygning av komposisjonen, ali denne
tillærte stivhet og kantethet ofte virker slavisk
og ubehagelig — man skulde tro at en
ledigere, friere teknikk lettere vilde utlöse
hans-fölelsesliv. Men dette er nu engang Rolfsens
mening om tingen, og man aksepterer den
fordi man straks forstår, at man har en
betydelig tegner foran sig, en rik og
bred-bringet kunstner. Rolfsen vet hvad han
kan og vet hvad han vil, gir sig aldri ut på
vivanke — man har en behagelig fölelse
av ro, sikkerhet og harmoni i alt han gjör.
Han er rik på romantikk, og eventyrets
mystikk er levende i ham — dertil hviler
der over det hele en velsignet gudfaderlig
mildhet og fred, en sjelden vare i vår
op-jagede tid.
Blandt de vakreste og merkeligste av
hans tegninger er vei den med stavekirken
i »De syv folene» — så rik på stemning og
selsom mystikk —• og den dramatiske,
stormpiskede komposisjonen i »Det blå
332
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
