Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om norsk litteratur i de siste årene
Av Alf H ar bit z
i.
—S NORGE er litteraturen mindre enn i de
fleste land en akademisk syssel. Stadig dukker
det op nye diktere som aldri har satt sine
ben på en høiere skole. Og bak de trykte
diktere er det en hær av utrykte, nesten alle
fra de såkalte brede lag.
Det er som om selve folket med ett har
fått stemme, og fått trang til å tale ut om
sitt liv, sine kår og sin sjel. Men også de
diktere som har mere av kunnskap, kanskje
også ändelig kultur, søker sitt stoff i folkets
liv og historie. Det som driver dem er den
følelse at det er folkets sinn, evner og karakter
som bærer alt. Men de gransker med åpne
øine og dekker ikke over noe.
Breddeskildringer av det moderne samfund
forekommer knapt og heller ikke
milieuromaner fra de øvre sosiale lag. Vår litteratur
forteller meget lite om aktuelle
kultur-brytninger. Vi har et stort utvalg av
interessante typer som kunde gjøre furore i romaner,
men litteraturen kjenner dem ikke. Kanskje
vil dikterne i fremtiden opdage det rike
menneskestoffet i vår tid, likesom vi nu
begynner å opdage tidligere perioder. Men det
er underlig at så månge bøker tilsammen gir
et så trangt utsnitt av det moderne samfund.
En moderne, realistisk folkelivsskildring
finner vi i Andreas Markussons to siste
bøker, »Landet og leia» og »Flåten går ut».
Skildringen er stedfestet og tidfestet til
Nord-Norge mellem de to krigene, de sure
årene da staten måtte tre til for å berge
fiskerfolket. Diktningen blir da på en måte ikke
fri, for den skal gi et riktig billede av en
bestemt virkelighet. Det gjelder også den
dik-tede roman, den må nettop ikke være roman,
for da henger den utenpå, den må være
selvfølgelig som skjebnen. »Landet og leia», som
forteller om Tores gutteår, virker helt oplevd,
frisk og djerv, »Flåten går ut» har fått en
liten romansleng, mest påtagelig i erotikken.
Hovedmotivet — föregångsmannen som har
mot og fantasi til å prøve nye utveier — er
ikke nytt, tvertimot, en finner det alt hos
Jonas Lie og hos flere efter ham, men det
er her naturlig. Av og til i dramatiske
øie-blikk har en nok en følelse av at forfatteren
»dikter», at han står et stykke fra de
hen-dinger han forteller om, men folkesinnet
føier han levende, vi ser nordlendingen for
oss, troskyldig, djerv og ukuelig. Og der er
ting som går en til hjertet så en aldri glemmer
dem: billedet av sorgen, den resignerte, tause
sorg i de fattige fiskerhjem, når det kommer
bud om at faren, forsørgeren er blitt borte
på sjøen. Markusson har alltid skrevet godt,
han har det i sig. Å skrive er for ham så
naturlig som det for de fleste er å tale. Han
har sin stemme, han merker at den bærer
frem. Men det kan nok hende det sitter en
liten romandjevel i ham, og han stikker
hodet frem når dikteren kommer utenfor det
liv han har sett med sine egne øine. Og da
skriver Markusson litt for godt.
Den nye folkelivsskildrer, Jul. Sundsvik,
er beskere i sine fortellinger nordfra. I sine
to bøker, »Slitets folk» og »Sønnen», går han
rett løs på fattigdommen som margstjeler
styrken og opdriften. Medfølelsen gjør ham
ikke mindre saklig, harmen får ikke hans
stemme til å skjelve. »Slitets folk» begynner
svakt med en konstruert familiehistorie, en
grusom far, en sønn som er rømt
hjemmefra og som en aldri ser. Fordi dette er laget,
er det blitt løst og utroverdig. Men fortellingen
tar sig op efter hvert, blir stø, får en god
tyngde i skildringen av det hverdagslige liv
med dets sut og slit og dets få, primitive
gleder. Både her og i »Sønnen» er de fleste
så hjelpeløse når noe rammer dem. Blir de
gamle syke, hender det ofte at de dør uten
at en læge har sett til dem. Det kan være
uråd å få sendt bud til læge fra de ensomme
boplassene. En ku og et potetstykke kan
være alt en kone og hennes barn har å
opholde livet med mens mannen er borte.
Mister de sin ku er det å sulte. De bøier sig
under slagene, og det er ikke noe å undres
over om de blir apatiske til slutt. Men det
er jo også dem som har trossen i sig og holder
sig oppe.
463
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
