Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Norsk teater etter krigen. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
/V or s k teater etter krigen
Av Einar Skavlan
\_’ EKS ÄR i norsk teater er gått, siden
vi sist skrev om det her i bladet. Seks år, som
har brukket istykker og revet ned og bragt
oss på bar bund. Det siste året, fra
frigjøringen inntil nå, har ikke rettet opp ennå;
det har vært et urolig overgangsår. Endelig
nå, fra høsten 1946, er det håp om
fremgang i godt og samvittighetsfullt arbeid.
Nationalteatret og Det norske teatret —
de to statsstøttede teatrene — hadde det
vanskeligst. Den 9. april 1940 skulle
Nationalteatret spille »Moderen» av Franz
Ca-pek — et tsjekkisk skuespill om
verdenskrigen, som truet alle små land. 8. april var
generalprøven; stykket gjorde et overveldende
inntrykk, med Johanne Dybwad i titelrollen,
som den gamle moren, som tilslutt trykker
våpnet i hånden på sin unge sønn, fordi der
ikke lenger er noe valg. Nei, der var ikke
noe valg. På premieredagen sto tyskerne i
Oslo. Nationalteatret ble foreløbig brukt som
kaserne for tropper.
Det gikk fort over. Det var nettop en tysk
krigslist, at »kulturen» skulle være
uforstyrret: teatrene skulle gå sin gang, alt skulle
være som før.
Men hva kunne Nationalteatret spille?
Selvfølgelig ikke »Moderen», som aldri er
blitt oppført. Ikke engang Johan Borgens
lystige skuespill »Andersens», som nettop
hadde stor suksess, stykket viste tydelig
usikkerheten overfor den nye
nazimentaliteten, som riktignok var ufarlig, dersom
nordmennene hadde fått passe seg selv, men som
ble en dødelig fare nå, når tyskerne besatte
landet. Det ble å falle tilbake på —- »Peer
Gynt», norsk klassiker i urform, og legge
hovedvekten på det sterkt nasjonale i
stykket, som Griegs musikk understøttet. Med
Johanne Dybwad som mor Aase og Alfred
Maurstad som Peer Gynt ble denne
forestillingen —- som egentlig skulle vært en satire
over halvheten i norsk folkekarakter —-
snarere en hemmelig oppstrammer av ekte norsk
nasjonalfølelse.
; De første månedene etter okkupasjonen
gikk i usikkerhet og spenning. Allerede utpå
høstparten var det rystende klart, at vi
ikke lenger var herre i vårt eget hus. NS
kom til makten i Norge. Og det var nettop
på det kulturelle området, de ville vise sin
makt.
Tidlig på sommeren 1941 ble det krevet
av teatrene at de skulle be NS om »lisens»
til å spille. Nationalteatret gjorde det ikke
—• styrets tre viktigste medlemmer måtte gå
i fengsel. Skuespillerne erklærte streik, men
gikk siden til arbeid igjen. Etter endel
forvirring var stillingen klar: Nationalteatret
og Det norske teatret ble ved å spille —• men
publikum streiket. Fra høsten 1941 og til
mai 1945 kom der ingen ordentlige mennesker
i teatrene. ^
De andre teatrene i Oslo hadde det
lettere —- de søkte og fikk »lisens», de ble ved
å spille. De ble overfyllt av folk. Repertoiret
ble en bisarr blanding av den banaleste
underholdning, uten fnugg av tendens, og av
norsk »klassisk» repertoire: Holberg,
Bjørnson, Ibsen. Alle kritikerne forstummet
etterhvert; nazistene skrev og roste alt, og ingen
trodde på dem. Adskillige skuespillere flyktet
ut av landet etterhver. Nedgangen var
fryktelig. Uavlatelig fylte teatre; dårligere og
dårligere kunst. Utenfor Oslo var det stort
sett likedan: i Trondheim ble den evnerike
sjefen for Trøndelag teater, Henry Gleditsch,
skutt av tyskerne, og hans teater ble
bannlyst av publikum.
I mai 1945, et og et halvt år siden nå i
dag, kom de merkelige og skjebnesvangre
dagene, da krigen stanset, og Norge var fritt.
Teatrene var det også. Men sant å si er der
gått et helt år med krampetrekninger og
tilpasninger. Først nå fra høsten av vil det bli
alvor av å bygge opp igjen et virkelig norsk
teaterliv.
Sjefene har skiftet. Axel Otto Normann,
som gjennom mange år har vært
Nationalteatrets sjef, har trukket seg tilbake og gitt
plass for Knut Hergel. Han har i mange år
vært sjef for Det norske teatret. Og Det
norske teatret har fått Hans Jacob Nilsen til
sjef — han som i mange år ledet Bergens
531
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
