Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Fest og laurbær omkring Norges første teater i Bergen. Og tragedien om det gamle komediehus på Engen. Av Odd Hølaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Odd H øl a a s
ner og måkeskrik. Og likevel var det
middel-alderen jeg fortapte meg i, middelalderen
som en veldig koloristisk flate under mine
vinduer.
Jeg kunne, kunne ikke se meg trett på
Tyskebryggens røde teglstenstak. De spisse
gavlene fortsatte dypt innover, — hvert
hus ble et par hundre meter långt og bare
noen få meter bredt. Et hemmelighetsfullt
og lukket nordisk Peking. Gavlene fulgte
efterhverandre i krappe bølger, den ene
efter den andre, et hav av røde tak. Øiet
fråtset i rødt, ■—■ rødt i alle toner, fra det
dypt murstensrøde til et bleket
terose-skjær, men ikke bare rødt! Det grønne vant
inn på det røde, — tidens, forfallets,
hen-smuldringens grønne färger lyste livssalig
som mose og grønske innimellom i den våte
Bergensluften.
Jeg så hvordan et tusen år gammelt
by-samfunn var grodd opp av strandkanten.
Av de første naust og sjøboder ble det
brygge, ble det strandsted og by. Det gamle
Bergen i tilblivelse og vekst. »Bergen by
alltid ny» lyder et gammelt bergensk motto,
og her så jeg byens länge vekstlinje
le-vende og anskuelig. Lenger ute i Vaagen
streifet morgensolen Bergenshus gamle
kongeborg og festning med ett blekt
alder-domsskjær i murer og volder. Der lå
Haa-konshallen, gjenreist i en prakt som vel
mere var vår tids drøm om Norges unge
riddertid enn opriktig historie.
Rosenkrantz-tårnet som er det beste verk av renessansens
arkitektur i Norge, råget opp som et
berg-tårn og som et verge. Det var som en
dramatisk vignet til byens historie, for like
under murene lå Tyskebryggen som et
fiendtlig fremmedlegeme. Oppe i de høie
rundbuevinduene har den lille Ludvig
Holberg stått og sett utöver byen. Det var hans
fars, oberst Holbergs kommandantbolig.
Han har sett tvers over Vågen, over hele
det muntre billede av tyske, holländske og
engelske fartøier som førte ut over Europa
all den fisk og alt det skind som de nord-
landske jakter ennu med vikingetidens preg
i skrog og seilføring førte ned til Bergen fra
Nord-Norge, Island, Grønland, Orknøyerne
og Færøyerne. Han har sett over til det
gamle hvite Bergen på den andre siden av
Vågen som helt opp til våre dager lå ganske
uforandret, Henrik og Pernilles Bergen med
smauenes, de smale stræders pussige
kommentar til Byens länge historie.
Hvorfor tåler jeg hele tiden i fortid.
Fordi dette billede av Bergen på så månge
måter ble flerret og sønderrevet i krigens år.
Håkonshallen ble lagt i ruiner,
Rosen-krantztårnet kløvet, det gamle hvite
Bergen over på Nordnes brent. Det var våren
1944 at den store eksplosjonsulykken fant
sted som satte så dype skår i Norges
kultur-historie. Men da var allerede en annen
ulykke hendt, det gamle teater på Engen,
Norges eldste og mest tradisjonsrike
teater-bygning var brent, da et engelsk krigsfly
styrtet ned.
Det er først og fremst på denne gamle
og ærværdige to-fløiede teaterbygning at jeg
henger disse jubilæumsguirlandere. Den
var forlengst opphørt med å være
teaterbygning, og jeg må tilstå at jeg bare har
sett den som biograf. Nå ja, det var litt
smertelig, men i Florens i høst så jeg at et
sidekloster til Santa Maria Novella hadde
oppfylt tidens bestemmelse på samme
mått. Det kan jo skje andre merkelige ting
i vår tid med kulturverdiene enn at de
bombes og brennes.
I mer enn en henseende var det en
trage-die hin oktobernatt i 1944, da et anskutt
britisk fly for å lette sin bombelast, kom
til å antende teaterbygningen. Huset
lignet Eidsvoldsbygningen med sine to
hvite fløier, og det var Nordens eldste
borgerlige teater. Også museet strøk med og
uerstattelige minner fra Ibsens og
Bjørn-sons unge instruktørtid gikk tapt, brever,
manuskripter, sceneanvisninger, skisser,
dräkter — alt er borte. Det var et virkelig
kulturtap. Og det mest vemodige av alt,
154
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
