Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
And T h a g a ar d
Etter musikksakkvndiges mening var
dramatisk tolking og musikalske ytelser stemt
sammen til en utmerket helhetsvirkning.
Blandt gjestene höstet særlig Änne Brown
månge lovord for sin innsats i de to
hoved-rollene.
Aldous Huxleys »Mona Lisa-smilet» dannet
grunnlaget for en av de få gode dramatiske
framföringene på Centralteatret. Skuespillet
er langtfra så betvdelig som den novellen det
er bygget over. Den ble skrevet i midten av
20-årene da Huxley ennå var besjelet av den
respektlöse ironien som lot ham före en vittig
menneskeskildring fram til en kynisk slutt.
Ved dramatiseringen har han lagt större vekt
på det kriminalistiske innslaget og han har
leflet med den psykologiske sannheten for at
helten mot slutten kan få komme med en
langvarig og malplasert kristen forkynnelse.
Centralteatret hadde ströket sterkt i teksten
slik at stoffet ble fortettet dramatisk. Og
framföringen böd på en meget god prestasjon,
den unge Wenche Klouman som den frigide
Janet, damen som dekker over hysteri og
forkvaklet sjeleliv med et gåtefullt smil.
Centralteatrets store loft i sesongen var en
framföring av »Czardasfyrstinnen». Teksten
var aktualisert og fornorsket, spillet morsomt
og framföringen meget munter. Allikevel ble
den ikke den store suksessen teatret hadde
håpet på etter framgangen med »Den glade
enke» året i forveien. Publikums reaksjoner er
vanskelige å analysere, men om en skulle
trekke en konklusjon av de siste årenes
operetteerfaringer måtte det bli at det
publikum som smektende henfört så »Den glade
enke» om og om igjen, er det samme som eliers
söker til filmen. Tilskuere som forelsker seg i
og dagdrömmende identifiserer seg med helt
og heltinne. Wenche Foss og særlig Poul
Reichhardt virket slik i »Den glade enke»,
Gurli Lemon Bernard og Arne Hendriksen
gjorde det ikke i »Czardasfyrstinnen». Sörgelig
var det å se hvor meget mindre rolle de gode
sanglige prestasjonene da kom til å spille.
Andre fenomener har vist at det hos
operettens publikum også finnes träng til noe nvtt.
At tiden for månge er löpt fra grever og
baroner i glansfulle kulisseslotter. Det var
ikke minst det forfriskende livsnære
bonde-miljöet som gjorde at »Oklahoma» vakte så
stor interesse. Og Studioteatret fikk året i
forvegen en langvarig og förtjent suksess med
»Manhattan», Kurt Weill og Maxwell
Andersons henrivende operette, der librettoen
rom-mer så overraskende innslag som psykologisk
typetegning og munter sosial satire.
Styrken ved det lille Studioteatret har
nettopp vært ledeisens evne til å finne de
rette skuespillene. Arbeider som i en
eksperi-mentell form har gitt et vesentlig innhold. I
den siste sesongen har den linjen ikke vært
fulgt så konsekvent som tidligere. Teatret
begynte med Ben Jonsons bitre og groteske
komedie »Volpone» og forlöftet seg litt på det
tiltaket. Bedre gikk det med en framföring av
Maxwell Andersons fölsomme skildring fra
sneversynt sydstatsmiljö, »Flygende sommer»,
(Summer and Smoke). Litt stivt og usikkert
var samspillet, men det var fine stemninger
og gode psykologiske enkeltheter i den
artistiske framföringen. Slutten av sesongen
var derimot svak. Björnsons »Når den ny
vin blomstrer» ble en ganske munter
fore-stilling, men långt fra så teknisk sikker som
en omhyggelig naturalistisk framstilling
kre-ver. Og med den danske farsen »Hennes
ukjente mann» demonstrerte skuespillerne
mangelen på glatt rutine og den lille scenen
mangelen på plass til löping inn og ut av dörer.
For norsk teater er et problem blitt
særlig aktuellt med årene og det er mangelen
på selvstendig skapende instruktører. De eldste
blir stadig eldre og mellemgenerasjonen har
ikke fostret månge store talenter. Det kan
være en av årsakene til at teatrene viker
tilbake for vanskelige opsetninger. Med
ut-rettelig energi letes det etter nye unge krefter
som kan vise lyst og evner til fantasifull
nvskaping.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
