- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Enogtyvende aargang. 1910 /
667

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Krogvig: Hans E. Kinck: Den sidste gjest

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Hans E. Kinck: Den sidste gjest.
Aretinos mand med hver trevl av sin sjæl, en adept som
i ondskap og iver langt overgaar sin mester.
Under gesandternes audiens beherskes Aretino ganske av
sine følelser overfor Bernardo Tasso. Hevngriskheten og
magtbrynden er det incitament, som ved denne leilighet faar
hans talent til at tlamme og gnistre. .Med listig overlæg og
med snarraadig utnyttelse av hver chance tilfældet byr ham,
faar han rettet hvert ord, han siger, mot fienden. Han spiller et
farlig spil, han vover sig ofte længer ut end klokskap tilsiger,
han er ikke altid sin egen herre, men hans ingenium det
vil si minen, frasen og ondskapen blænder tilsist ikke bare
ham seiv, men alle de andre. Han faar dem dit han vil:
før de gaar ser de Bernardo med hans øine.
Perina har været tilstede under dette optrin. I begyndei
sen har hun fulgt den uhyggelige jagt i avsky og angst, men
hun glir længer og længer ind under hans magt, og da lægen
har fortalt hende, at hun kun har kort tid igjen at leve,
vaakner hun helt, tar Aretinos hænder og siger: «Tak, kjære
mester». Han frigjør sig, «som om han brændte sig paa
hende», drar sig unna og prater noget om, at alderen heldig
vis har lutret hans hu. Hun skjønner ham ikke. <Aa hvor
for kysser han mig ikke», klager hun, og da han fremdeles
viker, hvisker hun brændende : «Hvi siger I intet av det
lystige, 1 sa igaar?» Hun vil leve. En gang vil hun leve,
hun ogsaa. Hvad skal hun med den renhet og uforsøkthet,
han er saa var om. Men Aretino bare bøier unna, han er
fuld av gjerrig omsorg for hendes dyd som for hendes helse,
han var altid en armodsmand, og nu tør han ikke la sin
drøm bli virkelighet. Han sender hende avsted til fastlandet;
nåar hun derinde har vundet sin helse igjen, skal han skikke
hende bud. Det er forøvrig ikke bare Perina, som har
merket Aretinos svakhet under denne scene, ogsaa Doni
har veiret den, og dette faar ham for første gang til at rette
sin ondskap mot mesteren seiv. Da Perina gaar, stikker han
til hende et bind av Aretinos galante epistler. Han vet av
egen erfaring, at denne læsning kan utrette store ting.
Et aar er gaat og i det er Pietro Aretino blit et andet
menneske. «I er et geni i det at være utad,» siger Doni til
ham. «Naar andre, som ikke er et slikt geni, kjender elskov,
da først blir de ntad. Men I, som er utad forinden, I gaar
667

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:25:28 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1910/0675.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free