- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Seksogtyvende aargang. 1915 /
423

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Reidar Mjøen: Halfdan Kjerulf

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Halfdan Kjerulf.
kunde slikt gaa til ute i de store og høifornemme lande, som
laa der saa strenge og uopnaaelige? Noget av denne kon
fundering lyser frem mellem linjerne i Kjerulfs uttalelser om
Bull. Hans sind er delt mellem stoltheten over manden paa
landsmandskapets vegne, beundringen for sjælen i hans spil,
og harmen og förargelsen over dets lovløshet, dets mangel
paa kunstnerisk alvor, solid studiegrundlag.
Kjerulf har ret, han er norsk paa sin vis, han behøvde
ikke slaa ned øinene for Bull. En kan angi den musik
tekniske forskjel mellem dem paa flere maater. Bull var
bravurspilleren, Kjerulf en stemningsmusiker. Av smak og ut
dannelse var Kjerulf tysk-norsk kunstner, hvad en skapende
musiker ikke godt kunde undgaa at være. Bull var nær
mest italiensk-norsk. En dyp motsætning i musikhistorien
er her omsat til norsk grund. For italiensk musik paa den
tid næret Kjerulf ingen større tilbøielighet ; de islæt av italiensk
kantilene, som findes i hans melodik, har han overtat fra
sine tyske forbilleder. Bull paa sin side manglet al forstaaelse
for aanden i tysk efterklassisk musik. En forskjel mellem
dem rammer man ogsaa ved at si, at Ole Bull var vestlandsk
norsk, mens Kjerulf er ostlandsnaturens mer dæmpede og
stilfarende sånger.
Spørsmaalet om norskheten hos Kjerulf fører ind til
kjernen av den Wergeland-Welhavenske strid i 30—40-aarene.
Dypt, kanske altfor dypt hadde Kjerulf indsuget de anskuelser
om kunst, som hævdedes av «intelligenspartiet», det parti han
sognet til og m a åtte tilhøre efter sine forutsætninger og
ifølge det miljø, han gik ut fra. Studium var løsenet for
partiet, var slagordet, studium i motsætning til den umid
delbare impuls, fantasiens fri virksomhet. Det formelies
betydning fremhævedes i motsætning til «begeistringen»,
«den dunkle, krampagtige begeistrings taakede idealer», for
at tale med Welhaven. En merker Welhavenpartiets aand
°g hyppig dets stikord i Kjerulfs stadige klager over sin
mangel paa ordentlig studium og utdannelse, ikke mindre
end i hans kritik over Wergeland og Ole Bull. ... «Til at
være kunstner hører det mere end litt talent dertil hører
et halvt livs studium. Det er kun Wergeland der forsvarer
naturdigtekunsten, og derfor er hele denne mands digterliv
totalt forfeilet.»
423

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:28:14 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1915/0431.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free