- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogtredivte aargang. 1921 /
189

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kristian Elster: Tryggve Andersen - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Tryggve Andersen.
selæsten steg han over gulvet, til han stod foran den snor
kende. Ansigtet blev likblekt, læpene skiltes, og tændene
gliste; han stønnet hvislende. Armene hævet sig, bilen løftet
sig; saa faldt den i et rasende hugg. Bladet skar giennem
hals og hvirvler, rødt blod sprøitet, det smaldt i bænken.
Den liggendes krop drog sig ihop i én rykning og væltet
sig ned.
Gullik seg i knæ og slåp skaftet paa bilen, som klirret
mot peiskanten.
At na? frem til denne stil har kostet en uhyre anstren
gelse seiv om han hadde faat en sjelden stilsans i natur
gave. Han var overfølsom nåar det gjaldt sprogets renhet,
en daarlig eller en sjusket skrevet sætning gjorde ham fysisk
ondt. Og han siet med sin egen stii indtil han syntes han
hadde naadd dit han vilde. Han naadde det fuldkomne
saa han kunde si at «arbeidets fryd var arbeidets fortvilede
møie værd ...»
Saa mange digtere, seiv blandt de største, har hat sine
svake stunder, øieblikke hvor de syntes de trængte forsoning
med publikum, trængte at være «i pakt med det almene».
Eller de er faldt for at vise publikum det ansigt, det er
vandt til at se, seiv om ansigtet var stivnet til en maske.
Trætheten kan ha svækket ærligheten.
Som kunstner var Tryggve Andersen en fanatiker. Og
derfor ogsaa ensom. Han visste ikke publikum. Det kunde
nok hænde at tryk utenfra grep ind i hans kunst og forstyr
ret hans arbeide, pengetrang, sygdom aldrig hensynet til
publikum. Han skulde ikke gjøre sig letfattelig, populær;
men han skulde like saa litt stase sig litterært ut, gjøre sig
kostbar, vise sig sælsom og vanskelig. Han vilde bare ett
at hans kunst skulde være hel, fra dypet av hans sind.
Om ham kan man bruke det smukke, misbrukte uttryk, at
han var en ærlig kunstner.
Kristian Elster.
189

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Jan 20 17:31:51 2024 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1921/0199.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free