Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Krag: Intelligens og revolusjon - V
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Intelligens og revolusjon.
ronko, som vi så vidt får et glimt av. Denne mann som har
sendt tusener og atter tusener i døden, har intetsomhelst
hemmelighetsfullt eller «demonisk» ved sig. Han har en ty
pisk «intelligents» ansikt, og han ler med en barnslig latter.
Hans blikk er alvorlig og koncentrert, men det har intetsom
helst tragisk, intetsomhelst av «sorgens store hemmelighet».
Hans fremtoning er om man vil helt borgerlig det er citoyen
bourreau, en mann som revolusjonen har tillid til, og som
den har gitt carte blanche til å virke i sin bestilling. Og han
fyller sin post med samme betenksomme ro, med samme
uforstyrrelige koldblodighet som en kirurg. Har nogen nogen
sinne følt sin dont som et kall, så har denne mann det
i kraft av en helt umystisk religion.
«Begivenhetenes logikk,» sier denne suverene skarpretter,
«har lært oss hvordan vi må gå frem. Vil man bare tenke
sig i sin tid hadde vi fanget både Krasnov, Denikin og
Kornilov. Krasnov hadde vi fått Idoen i ved Smolny, men
slapp ham løs mot at han på æresord lovte å holde sig i ro.
Og med hvor mange arbeideres blod måtte vi så ikke betale
for denne edelmodighet. Nu er vi blitt kloke av skade.»
«De indre fiender, de som saboterer oss og som bare
venter på et beleilig øieblikk for å falle oss i ryggen, er
ennu verre», fortsetter han. «Og her gis det bare ett virke
middel det er terroren. Det som det kommer an på, er
just å skape en atmosfære av skrekk. Det at folk sporløsl
forsvinner i fengselskjellerne, uten nogenslags effektfull offent
lig henrettelse eller høitidelige siste ord. Det at folk bever
for å få om så bare skyggen av en mistanke hvilende på sig.
De som ikke frykter noget av alt delte er bare de virkelige
idealister, og dem er det forsvinnende få av blandt våre fien
der. Uten den store masse er de så allikevel ikke istand til
å gjøre noget, og massen jager vi i et musehull. Folk tas på
den blotte mistanke? Javel, men det er bedre å hen
rette ti uskyldige enn å la én skyldig gå fri!»
For bedre å forstå denne mentalitet og disse temmelig
hardhendte doktriner, må man betenke hvilke krefter bolsje
vikerne hadde å kjempe med, og lytter man til det sprog
som deres fiender taler ennu den dag idag, vil man innse
hvor disse er uforsonlige, og at her bare bøtes like for like.
I de erindringer som monarkisten Sjulgin nylig har utgitt i
83
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
