Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Se, floder løper ut i hav,
A. H. Winsnes.
Og høstens løv, hvor blir det av?
Seiv bjergets tårn og take,
ja stjernerne i nattens blå,
Arkturus, Gemma skal forgå,
Og du vil bli tilbake?
Er det så dikterens mening å opfordre oss til nydelse av
nuet? Ingenlunde! Arnulf Øverland er ikke av Omar Kayyams
slekt. Det didaktiske element i Øverlands «Hustavler» er
nettop å vekke ansvarsfølelsen overfor det liv vi lever.
Vel har vi lov til å lenges, men her på denne klode
har vi vår gjerning å gjøre. Den glede og høitid du attrår,
den fylde og rikdom du lenges efter, får du bare når du
glemmer dig seiv i hengivelse for andre. Vi vet intet om det
som skal komme, men en erfaring er viss, en ting er übryte
lig sikker, at kjærligheten er livets blomst og krone:
da kan det ske dig, slik som tiden går
i fælles håb og savn og ydm}rg møie,
at kjærligheten åpner for dit øie,
Som det forhåbentlig vil ha fremgått av denne oversikt,
viser øieblikkets norske litteratur både talent og idé. Den
overtro som man ofte hører uttalt at norske forfattere en
sidig dyrker folkelivsskildringen og den borgerlige realisme,
er der liten støtte for. Den virkelighet som søkes er først
og fremst av innvortes art, den sjelelige realitet. Kan vår
moderne litteratur dadles for ensidighet, ligger det snarere i
overdreven psykologisk analyse. Men man må være blind
om man ikke ser at nettop den inntrengende sjeleskildring
er diktert av et sterkt behov for en åndelig tolkning av til
værelsen. Det gir sig ganske visst meget forskjellig tilkjenne.
Men et hovedtrekk er felles hos en rekke av de «intellek
tuelle» personer som vi har lært å kjenne. Hvad enten det
er som i «Gymnadenia> Paul Selmers lengsel bort fra
det subjektivt vilkårlige og dragning mot det objektivt gyl
dige og hellige, eller det er som hos Sigurd Christiansens
Helge Gran kampen for den indre uavhengighet, eller
Eriks rastlöse flakking i Sigurd Hoels «Ingenting» eller Jens
Men vil du dele dine likes kår,
266
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
