Print (PDF) - On this page / på denna sida - Den moderne pressen som historisk kilde.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den moderne pressen som historisk kilde.
11
grense for hvor långt det lonner sig for en avis å arbeide sit
oplag op.
Den rene eierinteressen vil derför under visse
omsten-digheter tilsi å arbeide for en stansning i avisens vekst, mens
den journalistiske lederinteressen vil være knyttet til stadig
å s0ke foretagendet gjort st0rre. Det er en motsetning som
står i ioinefaldende parallelisme til den som Walther
Rathenau i sit essay »Vom Aktienwesen» konstaterer mellem
eier-interessene og lederinteressene i almindelige aktieselskaper.
For hele den maten, en avis ledes på — selv bortset
fra politiske saker — er det derför av viktighet hvordan
for-holdet mellem eier og redaksjon er. Det gir således »Tidens
Tegn» et preg for sig selv at redakt0ren også er bladets
ho-vedeier, mens det annet store og kapitalsterke konservative
blad »Aftenposten» siden 1913 har arbeidet med ansatte
re-dakt0rer.
Når vi til dato vet så litet om de »borgerlige» partienes
forhold til sine respektive politiske partier, henger det ikke
bare sammen med mangelen på pressehistoriske, men også
på partihistoriske studier i vårt land. Navnlig for
hoirepar-tiets vedkommende er vår viden om dets
organisasjonsmes-sige utvikling, om forholdet mellem centralledelsen og
partiets avdelinger og mellem partiet og pressen nesten lik null.
Litt mere vet vi om de tilsvarende forholdene innenfor
venstre, fremfor alt takket være Halvdan Kohts store
biografi av Johan Sverdrup; men den stanser like i begynnelsen
av den perioden som her interesserer os, og for tiden efter
1890 vet vi ikke svært meget mere om venstrepartiet enn om
h0irepartiet.
Imidlertid synes det dog å være på det rene at
forholdet mellem parti og presse i regelen har været (og er)
inti-mere i venstre enn i h0ire, selv om man heller ikke i venstre,
uten med store forbehold, kan tale om »partiorganer» på
samme mate som i Arbeiderpartiet.
Meget illustrerende for den bare delvise avhengigheten
av det politiske venstreparti som karakteriserer en stor del
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
