Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Johan Schreiner: Kongemakt og lendmenn i Norge i det 12. århundre
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
176
Johan Schreiner.
På ett punkt finner vi imidlertid en be tydningsfull
forskjell, nemlig ved betaling av böter. Tre steder i
Gulatings-loven angår slik straff (G 71, 152 og 253), og de stemmer
alle overens: Det belöp som lendmannen måtte ut med,
skulde deles likt mellem konge og bönder, men årmannens
bot tilfalt i sin helhet böndene. Forklaringen kan neppe
være tvilsom. Lendmennene var knyttet til kongemakten,
årmennene oprinnelig til bondesamfundet. Deres myndighet
bygget fra först av på forskjellig grunnlag, ganske som i
Tröndelag.
Men utviklingen hadde nådd lenger på Vestlandet. Det
fremgår av G 37, som påbyr at ved private söksmål skulde
saken være ugjenkallelig tapt om en lendmann eller hans
sönn eller en årmann fikk sæte i retten. De måtte ikke
engang komme så nær domstolen at forhandlingene der
kunde höres. Meningen synes å være klar: Armannen
stod i samme stilling som lendmannen. Böndene anså begge
for kongstjenere. Den enes nærvær var like farlig som den
andres for bondedomstolens uavhengighet. Derfor blev også
lendmanns sönner under 40 år utelukket. Inntil den alder
kunde de efter G 206 håbe å få samme verdighet som faren,
og derved bli bundet til kongedömmet.
Bestemmelsen i G 37 hörer til lovens Olavstekst. Den
stammer fra förste halvdel av det 11. århundre. Så tidlig
var den vestnorske årmann gått over fra böndene til kongen.
Han blev armadr konongs, og stod i samme klasse som
lendmannen. Olavsteksten i G 3 viser at de allerede på
1000-tallet var sideordnet: Begge skulde kreve inn böter
»hver i sin syssel».
Også innen Gulatingslagen var armannen knyttet til
fylket. Både Olav og Magnus kunngjorde i G 3 at det var
forfallsgrunn for årmennene »om kongen kommer i et fylke
og byr sin årmann å gjöre i stand til å ta imot ham i neste
fylke». Men dette var ikke her så fast regel som i
Tröndelag. Den mulighet blir förutsatt i G 271, at eigi er konongs
armadr i pvi fylki. Når de store Vestlandsfylkene ikke alitid
hadde sin egen årmann, var deres antall i denne landsdel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
